3027 Views

Endelig er marerittet over

– Det er litt uvant, men veldig deilig å være tilbake igjen, sier Jonathan Quarcoo, og smiler tilfreds. Med god grunn, for endelig ser den tunge motgangsperioden ut til å være over.

Mars 25, 2021
MED NYE MÅL I SIKTE: VM-deltakelse i London i 2017 var stor stas for tospannet Quarcoo/Ninive. Et delmål var nådd. Nå venter nye.
Skrevet av:

Jon Wiik

24-åringen har lagt bak seg to marerittaktige år med skader og sykdom. Nå våger Quarcoo endelig å se framover igjen. Det gjør han i vissheten om at han ennå har mye ugjort på friidrettsbanen.

– Det er derfor jeg trener meg opp igjen og har et ønske om å komme tilbake for fullt. Jeg hadde ikke lagt ned så mye tid og arbeid hvis jeg ikke hadde tro på at jeg kan forbedre mine bestetider ytterligere. Jeg vet at jeg ennå ikke har fått ut det jeg er god for, sier Quarcoo, bestemt og offensivt, til Friidrett.

På de to klassiske sprintdistansene er det bare to nordmenn, Jaysuma Saidy Ndure og Geir Moen, som har løpt raskere enn Orion-sprinteren, som står bokført med 10,22 på 100- og 20,39 på 200 meter. Foreløpig.

To tunge år

Bestetidene ble oppnådd i henholdsvis 2018 og 2017, som ble to kjempesesonger for sprinttalentet fra Elverum. Da løsnet det skikkelig etter en jevn og pen utvikling siden han ble oppdaget på et skolestevne på Kongsvinger i 2012. Det var da gnisten for friidrett ble tent. Han meldte seg inn i Friidrettsklubben Orion, og allerede året etter ble han norsk juniormester på 200 meter. Resultatkurven fortsatte bare én vei.

Helt til den stoppet opp i 2019.

Det året tegnet riktignok også bra. Under inne- NM i Haugesund så det ut til å gå mot hans tredje strake gull på 60-meteren. Semifinalen gikk unna på 6,74, hans fjerde raskeste noen gang. Men gleden ble kortvarig. Han pådro seg en strekk i finishen, og måtte følge finalen fra tribunen.

Skaden var ikke verre enn at han kom greit i gang med utendørssesongen, og i Skara tidlig i juni presterte han oppløftende 10,34 på 100-meteren. Men idet han kastet seg over målstreken, oppsto en ny strekk. Dermed ventet et nytt avbrekk.

SAMARBEID: Orion-trener Mette Karin Ninive har vært tett på Jonathan Quarcoo siden han begynte med friidrett i 2013. Nå jobber de sammen om et best mulig comeback for sprintesset etter all motgangen.
SAMARBEID: Orion-trener Mette Karin Ninive har vært tett på Jonathan Quarcoo siden han begynte med friidrett i 2013. Nå jobber de sammen om et best mulig comeback for sprintesset etter all motgangen.

Nm-festen ødelagt

– Jeg mistet kontinuiteten i treningen hele den sesongen. Jeg måtte konsentrere meg om 100 meter og løp ikke en eneste 200-meter i 2019, forklarer Jonathan, som hadde sett fram til et hyggelig NM på Hamar, så godt som hjemmebane, i august.

I stedet ble mesterskapet en ny nedtur for det store lokale håpet, som hadde vunnet begge sprintdistansene de to foregående årene. Både egne og andres forhåpninger var store, men beholdningen hans ble bare en skarve bronsemedalje på 100 meter.

– Det er klart det var kjedelig å ikke kunne prestere som jeg ønsket i NM i hjemfylket. Men skadene jeg slet med var likevel det verste, fastslår Quarcoo når han i dag tenker halvannet år tilbake.

Det han ikke visste da var at NM-stevnet på Hamar skulle komme til å bli hans siste i startblokkene før nå i januar 2021. For elendigheten var slett ikke over. Tvert imot var det mer motgang i vente.

Akilles og kyssesyke

Mot slutten av en månedslang konkurransepause etter NM, like før han skulle ta fatt på høsttreningen, var uhellet ute igjen. Da røk akillessenen i høyre fot.

Operasjonen var heldigvis vellykket, og sprintesset kom etter hvert godt i gang med opptreningen igjen. Treningsleire på Tenerife i januar 2020 og på det spanske fastlandet senere på vinteren var svært lovende. Så kom neste slag i ansiktet.

Rett etter hjemkomsten fra Spania-oppholdet ble han syk. Veldig syk. En morgen han våknet hjemme klarte han knapt å puste, og ble sendt på sykehus. Der lå han med 40 i feber i to uker. Både han og legene fryktet at han var blitt koronasmittet, men det viste seg at han hadde et hardt angrep av kyssesyke.

– Det tok sin tid. Og med alle koronakomplikasjonene på toppen, gikk hele den sesongen, fastslår Jonathan, og medgir at det ble mye motgang på kort tid.

– Men jeg klarte da å holde motet oppe på et vis. Heldigvis hadde jeg en del annet å holde på med, som fikk tankene vekk fra idrett og trøbbel. Sammen med en barndomskompis kjøpte jeg leilighet i Oslo. Det ble fokus på andre interesser og samtaleemner. Dessuten var det fint å ha økonomistudiene å holde på med, og det var jo positivt at jeg fikk gjort unna mye skolearbeid, smiler Quarcoo, som nå skriver på en bacheloroppgave han skal ha ferdig til våren.

INSPIRASJON: Jonathan Quarcoo blir inspirert av den stadig økende bredden i toppen i norsk herresprint. Her i samtale med en av de som har bidratt til det, Salum Kashafali, under trening i Rudhallen i februar.
INSPIRASJON: Jonathan Quarcoo blir inspirert av den stadig økende bredden i toppen i norsk herresprint. Her i samtale med en av de som har bidratt til det, Salum Kashafali, under trening i Rudhallen i februar.

Går stadig framover

Siden treningsarbeidet kunne gjenopptas i høst, har det naturlig nok gått litt i bølgedaler. Det medgir Jonathans trener helt siden han startet med friidrett i 2012, Mette Karin Ninive.

– Selvsagt var han lei etter all motgangen. Men gradvis bygger han seg nå opp igjen, og stort sett har han hatt grei progresjon. Det er en lang vei å gå, men det går stadig framover. På flere områder, for eksempel styrke og spenst, er han tilbake der han var og vel så det.

– Langsprint går bedre enn kortsprint, som han plundrer litt med. Derfor slo vi etter hvert fra oss innendørs-EM i Polen i mars, som en stund var et siktepunkt. Det er bedre å bruke tiden godt til langsiktig jobbing.

På nyåret prøvde han seg på 60 meter i to innestevner, i Bærum og Moelv, med 6,80 som bestetid. Det var han ikke fornøyd med.

– Det var gøy å konkurrere igjen, men kjedelig at det gikk for sakte. Å pynte på pers’en (6,68 fra 2018) må jeg nok sette på vent, innser Norges raskeste mann de siste årene.

Ol-drøm i bakhodet

Derimot begynner han å øyne et godt håp om en fin utendørssesong. Og uten at han vil snakke noe særlig om det, er det åpenbart at en OL-drøm svirrer i bakhodet.

– Det får gå som det går. Først og fremst gjelder det nå å trene seg opp igjen til det nivået jeg var på, og helst vel så det. Jeg er innstilt på at det vil ta tid. Fagpersonene sier at det kan ta opptil to år før akillesen er helt 100 prosent bra igjen. Jeg slet mye med leggen den første tiden av opptreningen, og kjenner det fremdeles under spenst- og styrketrening. Og jeg er helt avhengig av kontinuerlig behandling både i akilles, legg og hamstring, beskriver Jonathan Quarcoo.

Oppskriften er med andre ord en ganske annen enn når han fyker ut av startblokka. En han verken er vant til eller liker. For nå gjelder det å skynde seg langsomt!

GODE TRENINGSFORHOLD: Svingløping er viktig å trene på for en 200-meterspesialist. Rudhallen er et av flere viktige treningssteder for Jonathan Quarcoo.
GODE TRENINGSFORHOLD: Svingløping er viktig å trene på for en 200-meterspesialist. Rudhallen er et av flere viktige treningssteder for Jonathan Quarcoo.

400 meter på sikt?

100- og 200 meter var lenge likestilte satsingsdistanser for Jonathan Quarcoo. Men etter at han klarte VM-kravet til London på 200 meter i 2017, innså han at dette var øvelsen han kunne drive det lengst på.

Derfor har han fortsatt hovedfokus på den distansen. Men verken han eller treneren ser bort fra at 400 meter kan bli en vel så god øvelse på sikt.

– Dette er ikke nytt for oss. Vi har vært inne på tanken en stund, men den trengs fortsatt å modnes litt, sier Orion-trener Ninive.

– Vi får nå se. Men jeg kommer trolig til å prøve meg på distansen denne sommeren, dersom alt går etter planen, kommenterer Quarcoo hemmelighetsfullt.

Fornøyd sportssjef

Friidrettsforbundets sportssjef Erlend Slokvik er blant de mange som gleder seg stort over at Norges raskeste mann de siste årene er på vei tilbake etter mye motgang.

– Jeg synes det er veldig gledelig at Jonathan får igjen for jobben han har lagt ned sammen med Mette Karin, sier Slokvik til Friidrett.

Sportssjefen er forsiktig med å spå noe om hans muligheter for å komme til sommerens OL i Tokyo.

– Sprint i OL er tøft, men vi får se hvordan ting utvikler seg. EM neste år er nok mer realistisk. Det viktigste nå er at han er tilbake, så får vi se hvor fort det vil gå, sier Slokvik, som mener at sprintesset har større sjanser på 200- enn 100 meter framover.

– Og da er det naturlig å prøve seg på 400 også etter hvert, legger han til.

Tidenes norsktopp 100 meter

Jaysuma Saidy Ndure 9,99 (2011)
Geir Moen 10,08 (1996)
Jonathan Quarcoo 10,22 (2018)
Per Ivar Sivle 10,25 (1997)
Aham Okeke 10,26 (1994)
Kenneth Kjensli 10,26 (1994)
John Ertzgaard 10,26 (2001)
Erlend Sæterstøl 10,31 (1996)
Fernando Ramirez 10,33 (1995)
Muhammed Jatta 10,37 (2018)

Tidenes norsktopp 200 meter

Jaysuma Saidy Ndure 19,89 (2007)
Geir Moen 20,17 (1996)
Jonathan Quarcoo 20,39 (2017)
John Ertzgaard 20,47 (1999)
Aham Okeke 20,75 (1994)
Einar Sagli 20,95 (1986)
Per Ivar Sivle 20,95 (1997)
Even Meinseth 20,96 (20,15)
Øyvind S. Kjerpeset 20,98 (2013)
Mathias Hove Johansen 21,00 (2016)

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy