3449 Views

Etikk- og dopingmoral

Desember 18, 2017
Skrevet av:

admin

Verdensrekorden for kvinner på 400 meter 47.60 sekunder, satt av Marita Koch fra Øst-Tyskland i Canberra 6. oktober 1985

har lenge vært gjenstand for diskusjon. Koch hevder selv at hun aldri inntok steroider, men Stasiarkivet viser noe annet. Andre eksempler er Justin Gatlin som selv etter 2 dopingutestengel-ser hevder sin uskyld. Tyson Gay er et tredje eksempel og fra norsk friidrett har vi Erik Tysse.
Det fi nnes dessverre fl ere eksempler på doping innenfor friidretten.
Den siste og mest profi lerte «dopinghendel-sen» innen friidrett er Russland. Det ble avslørt et statsstøttet dopingprogram i Russland i 2016, gjennom publiseringen av McLaren rapporten etter at den tyske kringkasteren ADR publiserte en dokumentar hvor de rapporterte om et stats-støttet dopingssystem på linje med Øst-Tysk-land. Russland ble dermed utestengt fra internasjonal friidrett. Ikke bare en utøver, men alle. Denne artikkelen vil ikke diskutere hvor etisk forsvarlig dette er; heller etikken som lig-ger til grunnlag for et dopingreglement.
Det er dessverre slik som Marcus Melzer, Anne-Marie Elbe og Ralf Brand sier i artikkelen Moral and ethical-decisionmaking: A chance for doping prevention in sports?:
– Dopinghendelser har blitt en integrert del av idretten.
En naturlig tanke er da, hva skyldes dette? De tre forfatterne påpeker at verdisyn kan spille en rolle når det gjelder dopingbruk. De foreslår å inkludere materialistisk verdisyn i spørsmåletom dopingmentalitet. Dette fordi en sameksis-tens av individuelle disposisjoner og situasjo-nelle muligheter øker sannsynligheten for at en handling kan fi nne sted. En måte å oppsummere dette på er:
Ens personlighet påvirker de valgene som tas, i denne sammenheng om ‘doping’ er verdt det, eller ikke.

Men.
Personlighet påvirkes av samfunnet.
Vi er alle produkter av arv og miljø. Sigmund

Loland professor ved Norges Idrettshøgskole sier i en email til denne journalisten at «en sam-funnsutvikling med økt bruk av piller og medi-kamenter i ikke medisinsk sammenheng for å prestere på jobb, det sosiale liv, sexlivet osv. er en utfordring for dopingregimet.»
Han sier videre at dette bidrar til å senke ter-skelen for bruk av prestasjonsfremmende midler. Hvis vi ser til en artikkel publisert i A-magasinet til Aftenposten, den 25. august 2017 forstår vi at dette ikke er en ubegrunnet påstand. Artikkelen har tittelen «Et medisinsk spetakkel» og tar for seg et økt pillebruk i samfunnet, prosessene for å få medikamenter godkjent og hvordan studier kan ha en tendens til å fokusere på mer vennlige resultater. For å nevne noe. Ingressen er som føl-ger: «Forfatter Nils Christian Geelmuyden tren-ger ni piller om dagen for å ha et godt liv. Likevel går han i strupen på legemiddelindustrien.» Geelmuyden har skrevet boken Pillebefi nnende som tar for seg to års research på 15 vanlige legemidler. Videre informerer artikkelen at nær-mere 70 prosent av alle nordmenn fi kk legemid-ler på resept i 2016 og at summen det omsattes for var 25,3 milliarder kroner. Per 1. januar, 2017 var det bosatt 5 258 317 mennesker i Norge og dermed fi kk 3 680 822 mennesker piler på resept. Til sammenlikning var innbyggertallet i Oslo på samme dato 666 757. Når dette er sagt så skal det være klart at en stor andel av disse menneskene har behov for medisinering på grunn av diverse sykdommer/plager, men det viser også som Loland påpeker at samfunnet utvikler seg mot en større aksept for pillebruk.
Hva betyr dette i idrettsverdenen? Her kan det tenkes at en utøver med et verdisyn som lener mot aksept for doping gjennom for eksempel hvis andre gjør det så er det OK for meg, vil fi nne seg i en situasjon hvor det er enklere å velge doping siden den generelle aksepten er sterkere tilstede. Ben Johnson er her et godt eksempel (les mer på side 12-15). Loland presenterer her en interessant tanke:
– Jeg tror faktisk at samfunnet kan lære av anti-doping som prinsipp. Friske mennesker bør styr-kes i troen på egne evner og ferdigheter og ikke bli avhengig av mer eller mindre eff ektive eksterne hjelpemidler.
Her er han inne på et grunnleggende prinsipp innenfor idrett når det gjelder doping, en utøvers egne evner og ferdigheter. Hvis troen på disse svekkes innenfor et miljø med aksept for doping, er mulighetene for et dopingbrudd til stede. En måte å forklare dette på er lave etiske standarder.

 

Melzer, Ebbe og Brand stiller spørsmålet, i sin artikkel, om doping er et etisk problem. Denne artikkelen som du nå leser antar at ja, doping er et etisk problem. De tre forfatterne viser til Wol-kvein (1995) som ser utvikling av profesjonell idrett som spydspissen til samfunnets presta-sjonskrav. Det er 3 grunner til dette og de påpe-ker at disse tre påvirkes av fi nansielle og materialistiske grunner.

1) Vinne for enhver pris
2) Det generelle fokuset på å vinne
3) Kroppen som et element av usikkerhet. Hva slags etikk er det da som ligger til grunne for et dopingforbud?

MARITA KOCH: Verdensrekordholderen på 400m (47.60) hevder fortsatt sin uskyld selv om Stasiarkivene viser noe annet. FOTO: WOLFGANG KLUGE, HENTET FRA DEUTSCHES BUNDESARCHIV (BUNDESARCHIV, BILD

Sigmund Loland påpeker 3 ting.
Helserisiko – her trenger vi ikke å se lenger enn til Øst-Tyskland hvor det eksisterte et stor-stilt statlig dopingsystem. Eksempler på hel-seimplikasjoner som øst-tyske idrettsutøvere fortsatt sliter med er kreft, kardiomyopati og skader på lever. Loland forklarer at et doping-forbud er ment å beskytte utøvere mot et press som vil innebære betydelig helsemessige kon-sekvenser, slik som de øst-tyske utøverne opp-lever den dag i dag.
Fairness – idrettskonkurranser skal fi nne sted på like vilkår. Loland sier følgende om dette punktet:
– Noen prestasjoner er resultat av talent + tre-ning + medisinsk og farmasøytisk manipulering, mens andre av talent + trening. Det er urimelig at idrettskonkurranser skal avgjøres til fordel for de som er villig til å ta helserisiko, og har de dyktigste ekspertene på sin side.
Idrettens mening og verdi – I WADA koden står «sportsånd» sterkt. Den forklares som etterstre-belsen av menneskelig storhet gjennom en dedi-kert perfeksjonisme av den enkeltes talenter […] sportsånd er en feiring av menneskelig ånd, kropp og sinn og er refl ektert i de verdiene vi fi n-neren i idretten. Etikk, fair play og ærlighet er de første verdiene som nevnes. Loland sier dette om idrettens mening og verdi:
– Idrett skal handle om talent og egeninnsats. Da kan vi med rette gi ansvar for prestasjonene til utøvere og lag, og da kan vi med rette respek-tere store prestasjoner. Dopingbruk utvanner ansvar og dermed grunnlaget for respekt og beundring.
I denne sammenheng kan vi ta for oss et sitat fra en artikkel i The Economist, et ukentlig magasin med hovedbase i Storbritannia, som fokuserer på næringsliv, politikk, økonomi og fi nans i tillegg til kultur.
– Som en seer blir du oppslukt, løftet ut av deg selv, du føler at din bevissthet strekkes av en historie som er både tidløs og uten slutt. Det er den virkelige meningen med kunst.
Tittelen på artikkelen er «Hva gjør kunst ver-difullt» og sitatet referer til Dansen av Henri Matisse og Rembrandts portrett av hans mor. På samme måte som en kan nyte denne type kunst, kan en nyte store idrettsprestasjoner når de er et resultat av hardt arbeid over tid. Er derimot prestasjonene resultater av steroider, EPO eller et maskerende stoff som epitestoste-ron vil de gode rundetidene være like impone-rende som som å trykke Ctrl+p etter at du fi nner et fi nt bilde gjennom Google.

Spørsmålet som da står for sin tur er: hvorfor er doping et etisk problem?
Doping er, som du kan lese i denne artikkelen, et motstykke til «sportsånd» som blant annet nevnes i WADA koden. Det er også blitt nevnt at doping er juks og at det eksisterer en helseri-siko. Hvis vi tar utgangspunkt i WADA koden og at den beskriver den grunnleggende etikken innen idretten, blir vi stilt ovenfor følgende argumenter.
Doping, det å tilsette noe «kunstig» inn i sin egen prestasjon, er et fundamentalt motstykke til sportsånd. Det amerikanske anti-doping byrået (USADA) beskrev sistnevnte i en publika-sjon utgitt i samarbeid med Illinois High School Association som «sportsånd betyr å konkurrere rettferdig, med din beste yteevne og å etter-strebe suksess med ære.» Det å innta noe kuns-tig for å forbedre sin prestasjon vil ikke være rettferdig, det

DOPINGKORT:
Enkelte utøvere har
dessverre et ess i ermet.

inneholder ikke ære, og det er så absolutt ikke din prestasjon.
Idrettsforbundet i Storbritannia (UK Sports) nevner et lignende argument i sin anti-doping policy. «Doping er juks. Det er et fundamentalt motstykke til sportsånd. Det setter helsen til nåværende og fremtidige utøvere i fare, og det undergraver den positive innfl ytelsen idrett har i samfunnet.»
Thomas H. Murray ph.d. skrev artikkelen «In search of the Spirit of Sport» som i 2007 ble publisert i «Play True», et magasin som utgis av WADA. Her fremmer han følgende påstand: «Ja, jeg kunne mest sannsynlig besteget den 6 km lange stigningen inn til Fahnestock Park i nær-heten av hjemmet mitt på en mer eff ektiv måte hvis jeg hadde brukt EPO. Jeg kunne også gjort det raskere med en motorsykkel. Men hva slags tilfredshet fi nnes i det?» Han er her inne på det samme som Loland nevner, nemlig det å beun-dre en prestasjon. Er denne basert på egeninn-sats så vil det være mye mer imponerende, og respekten som forekommer vil være større. For å sette det i et annet perspektiv så vil en eksa-mensoppgave du har skrevet selv være mye mer imponerende enn en du har kopiert fra et sted bare du vet om.
Men hva med den andre siden av diskusjonen?Hver sak har to sider og dette gjelder også doping. Hvorfor skal ikke frie mennesker få lov til å innta de stoff ene de selv ønsker? Helseska-dene assosiert med å innta nikotin er særdeles godt dokumentert, likevel er røyking tillatt. Bearbeidet kjøtt (i for store mengder) kan føre til kreft, men det spises fortsatt (nå skal det sies

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy