1125 Views

Friidrett – verdens mest målbare idrett, men til hvilken pris?

Måling av hopp og kast foregår stort sett manuelt, mens tid skal måles automatisk med veldig avansert utstyr som ligger i prisklassen 100 000 til 200 000 kroner. IAAFs regelverk tillater kun det dyre linjeskannsystemet på sine konkurranser. Hvorfor tillater ikke IAAF andre systemer som er svært nøyaktige, men koster mye mindre? Har de store tidtakerprodusentene for stor innvirkning på hvilke systemer som skal kunne godkjennes?

November 23, 2017
Skrevet av:

admin

OL 1980 LAKE PLACID, 15 km langrenn menn: Norge er nede i en bølgedal i vinteridrett, men finske Juha Mieto har god dag på Mt. Van Hoevenberg skistadion. Han går inn til en klar ledelse med tiden 41.57,64. Men den gangen da alle løp var med intervallstart kunne man ikke være sikker på resultatet før alle løpere hadde gått i mål; det er enda en skjeggete kar er i form denne dagen. Svenske Thomas Wassberg holder samme fart som Mieto. Det blir er en sekundstrid. Idretten liker å være nøyaktig, selv om differansene ofte er i sekunder og minutter. Langrenn skal ikke være noe dårligere og har også begynt med 100-deler. Wassberg går alt han er god for, og får tiden 41.57,63. Juha Mieto har altså brukt 251 764 100-deler på sitt løp, mens Thomas Wassberg har brukt 251 763 100-deler for å gjennomføre sin olympiske 15 km. Thomas Wassberg har altså brukt 0,000397 % kortere tid enn Juha Mieto! Det ble foreslått deling av gullet, men Juha ville ikke. Men etter dette gikk de bort fra 100-deler i langrenn og forholdt seg fremover til 10-deler.

Jevne oppgjør i idrett er ikke et sjeldent fenomen, alle husker eller har hørt om duellen mellom Oddvar Brå og Alexander Savjalov, da Brå brakk staven og de til slutt delte gullet. Friidretten har også fullt av slike jevne oppgjør, spesielt innenfor løp, lange som korte. 400 m for kvinner under OL i Rio for et år siden er et godt eksempel. Måling i friidrett har utviklet seg mye opp gjennom årene; på store stevner måles det meste elektronisk. Det har vært vanlig med automatisk tidtaking på løp i en lang tid, men på store stevner legger man bort målebåndet i hopp og kast og lar elektronikken avgjøre resultatet. Automatisk tidtaking tvang seg fram tidlig i løp da det går så fort at det menneskelige øye sliter med å skille løpere og få en nøyaktig tid med manuelle klokker. Allerede under OL i 1912 ble det brukt et photo finish-system, men helt fram til OL i 1968 var det manuelle tider som var den offisiell tiden. Da var det automatiske systemet bare et tillegg. Men fra og med München-OL fire år senere ble tidene fra det automatiske tidtakersystemet registrert som den offisiell tiden. Selv om manuelle tider fortsatt ble mye brukt, var dette starten på slutten for manuelle tider i friidrett. Siste NM med manuelle tider var NM 1978.

MÅLBARHETENS BEGRUNNELSE

På «folkemunne» sies det at friidrett er verdens mest målbare idrett. Nå er vel det en sannhet med visse modifikasjoner. Friidrett har klare standarder i sin tykke regelbok, men det er mange idretter som også har klare standarder for arena, dømming og måling. Når man har en klar standard, betyr det vanligvis at resultatet gir en presis definisjon av nivået på det som måles. Men som vi vet er det ikke så enkelt i utendørsidretten friidrett. Vi vet at vær, utstyr, arena, konkurrenter, publikum osv. betyr noe for resultatene.

«Hvor mye vind var det?»
«Hvordan var startblokkene?»
«Hvor mange grader var det?»
«Var det en rask bane?»

Dette er variasjoner som vi aksepterer og som er vanskelige å gjøre noe med. Men hvordan er det med de bestemte standarder i regelboka til IAAF? Kan vi stole på at de blir fulgt?

Ved enkelte tilfeller vet vi at er blitt gjort feil, som da den nye friidrettsbanen på Elverum ble bygd 7 meter for kort! Men det er ikke sjelden man hører rykter og påstander om feilmålte baner, for lette kastredskap og feilmåling i kast og hopp. Gisle Tjong er nok et navn som en del kjenner til, da han for noen år tilbake anklaget en rekke norsk friidrettsbaner for å være feil oppmålt. Venner, familie og trenere som er dommere og måler i hopp og kast har gjort en del resultater mistenkelige og har skapt ufred i friidrettsmiljøet. Måling av kast og hopp foregår som regel manuelt, og ikke sjelden med uskolerte funksjonærer. Sjansen for å måle feil i løpet av en konkurranse er relativt stor. Å se nedslaget i diskos og spyd når redskapen ikke lager merke eller blir stående gir en risiko for en del feilmålinger. Det er nok litt enklere i horisontale hopp med mer tydelig nedslag, men vi er mange som har sett feilmålinger av uerfarne funksjonærer her også. Det er svært vanskelig å ettergå disse resultatene da de sjelden blir filmet. Man må som regel bare stole på at det er blitt gjort rett, eller godta at det blir enkelte feilmålinger. Men når det kommer til tidtaking blir ikke noe overlatt til tilfeldighetene. Tiden med håndklokker er over for lenge siden, det er kun automatiske tider som gjelder. Noe annet blir bare et tillegg i statistikken og holder ikke som kvalifisering til mesterskap.

Å måle tid er noe annet enn å måle lengde og høyde. Det er mye mer vanskelig å få det nøyaktig ved manuelle målinger. Men hvor nøyaktig og etterrettelig skal tidtakingen være? Opp til 10 000m måler man tiden i 100-dels sekund. På sprint er det så tett av det bør være såpass nøyaktig mens det i lengre løp ikke er så beskrivende å se på 100-deler, men det kan være nødvendig å bruke ved tett målganger. Selv omman har gått bort fra 100-deler i langrenn er det nok nødvendig med 100-deler i baneløp, spesielt på korte løp. Men har trangen til å måle nøyaktigheten i løp gått til hode på IAAF? Det har vært en stor utvikling innenfor data- og kameramarkedet. Den utviklingen har gjort seg til de grader gjeldende innenfor tidtakersystemer.

Det dominerende automatiske systemet har vært et såkalt linjeskannersystem. Enkelt forklart tar kameraet bare bilder av mållinjen og setter det sammen til et større bilde av det som skjer på mållinjen. Før dataalderen ble mållinjen fotografert sammen med en tidsskala. Det var et omfattende arbeid å bruke disse gamle systemene. Man måtte rigge film i kameraene og framkalle filmen etter hvert løp. Det tok relativt lang tid å publisere resultatene og under store mesterskap er publikum og media utålmodige på resultatene. De aller fleste arrangører bruker i prinsippet samme system i dag, men det er svært avanserte digitale kameraer og datamaskiner som brukes til å ta disse bildene. Du kan få ekstremt finstilte kameraer i dag. De flest arrangører har kameraer som tar 1000 til 2000 bilder per sekund, men det er ikke uvanlig med kameraer som tar helt oppe 10 000 bilder per sekund. Disse høyhastige digitale linjeskannerkameraene kom på slutten av 80-tallet – starten av 90-tallet, så før dem var det slags mellomperiode der en del arrangører brukte videosystemer for å ta tiden. Mållinjen ble filmet med et kamera som tok minst 50 bilder per sekund. Med bare 50 bilder per sekund kunne man bare ta annet hvert 100-del.

DET KAN GJØRES ENKLERE

Det meste av målinger innenfor friidrett kan gjøres manuelt med billig utstyr som er enkelt å bruke. Men skal man ta tiden er det ikke så enkelt. De mest vanlige tidtakersystemene som brukes i dag koster stort sett mellom 100 000 og 200 000 kroner, avhengig av hvor avansert du vil ha det. De er heller ikke spesielt enkle å rigge opp og bruke. De fleste kan nok lære det, men å ha IT-bakgrunn er til stor hjelp. Systemene er effektive og brukervennlige når man har satt seg inn det, men det krever ofte en lengre opplæringsprosess før man kan bruke disse systemene fullt ut. Digitale kameraer med avansert teknologi blir i dag masseprodusert. Kamera med høyhastighetsfilm med opp til 1000 bilder per sekund kan du få til 1500-2000 kroner i dag. Kameraet i de nyeste mobiltelefonene kan som regel ta godt over 100 bilder per sekund. Disse mobilene får man for godt under 10 000 kroner. Da må man jo spørre seg hvorfor tidtakerkameraene som brukes til friidrettsstevner koster 10-20 ganger mer! Er de mer nøyaktig?

Til en viss grad. De fleste tar flere bilder per sekund, og kan derfor lettere skille deltakere i tette oppgjør. Men når tiden tas i 100-deler, er det da nødvendig på mindre stevner å kunne skille dem på 1000-2000 –deler? Vi måler ikke hopp i millimeter, hvorfor skal man ha en sånn ekstrem nøyaktighet når man måler tid? Når de første digitale kameraene kom var det med 25 bilder per sekund. Allerede da skjønte kreative friidrettstrenere at selv om det var 4 hundredeler mellom hvert bilde, kunne man bruke dette til «automatisk» tidtaking på trening og til å ta splittider på sprintøvelser på stevner. Første bilde med røyken/flammen fra pistolen blir satt som null. For hvert bilde har det gått 4 hundredeler. Etter hvert har det kommet billige kameraer med langt over 100 bilder per sekund. Disse kameraene er mang en sprinttreners «beste venn» for både å analysere teknikk og ta splittider på stevner og trening. Jeg har flere slike kameraer selv, og har «kalibrert» dem opp mot de offisielle automatiske systemene og fått på hundredelen samme tid som de. Selv disse billige kameraene er svært nøyaktige.

Mobiltelefoner har fått enormt mange bruksområder. De har også fått veldig bra kamerateknologi. iPhone har nå kameraer med 240 bilder per sekund. For hvert bilde er det har gått omtrent 4 tusendeler, altså mye mer nøyaktig enn et hundredel per sekund som tidene på stevner oppgis i; dagens smarttelefoner kan bygges til svært avanserte redskaper. Nå har det kommet en app som har linjeskannerfunksjonene som man bruker på friidrettsstevner. Svenske Sten Kaiser har laget et stort antall apper for sport og trening. Nå også en fullautomatisk tidtakerapp. Med to mobiler kan klokken startes automatisk på lyden av skuddet og fungere 100 % som et automatisk tidtakeranlegg. Sten Kaiser har testet nøyaktigheten og de er like nøyaktig som de anleggene som brukes på stevner. En iPhone koster ca. 7000 kroner. Har du to iPhoner, har du et automatisk tidtakeranlegg til 14 000 kroner! Hvorfor må da arrangører betale «skjorta» for de anleggene de bruker på stevner? Disse godkjente anleggene har klart en del andre finesser enn et mobilkamera. De er selvsagt svært nøyaktige. De er spesielt laget for å ta tiden med, så de er i så måte brukervennlige til dette formålet. De kan justeres ifh til avstand til banen, lys og andre forhold som spiller inn. De har altså mange funksjoner som ikke vanlige kameraer og mobilkameraer har. Det følger også med avansert programvare som man også betaler for. Så er muligens markedet for tidtakeranlegg ikke veldig stort. Men det synes jeg er litt rart. Friidrett er en verdensidrett og tillegg er det jo flust av idretter som krever automatisk tidtaking. Så for meg er det noe merkelig at dette utstyret skal være så dyrt. Det burde i alle fall være et spekter av type anlegg til ulike priser. Fra helt enkle billige anlegg til små stevner, til dyre veldig avanserte anlegg til store stevner. Men selv de billigste anleggene koster mye.

I PRAKSIS: Illustrasjon på hvordan linjeskannkamera fungerer (Hentet fra ONTrack365s youtubekanal, 2012).

PHOTOFINSHBILDE: Tatt med appen Sprinttimer på en Iphone 6.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy