Historisk artikkel om Kinue Hitomi og Halina Konopacka

Kvinnenes verdensleker var de første internasjonale arrangementene for kvinner i friidrett. Lekene, som også ble kalt dameolympiadene, ble arrangert fire ganger. Første gang i 1922 og siste gang i 1934. Formålet var å få kvinneøvelser med i den olympiske friidretten. De første lekene ble arrangert i Paris som en protest mot at kvinner ikke ble inkludert i olympisk friidrett i Paris 1924. I 1926 tok Göteborg ansvaret for arrangementet på kort varsel. Ved siden av å være et vellykket arrangement, har verdenslekene i Göteborg en markant plass i friidrettshistorien. Som en avslutning av disse verdenslekene besluttet IOC å inkludere friidrett for kvinner i det olympiske programmet. Det ble også bestemt hvilke øvelser for kvinner som skulle avvikles i Amsterdam 1928. Ikke nok med det. To av deltakerne i Göteborg er blant de store i friidrettshistorien. Polske Halina Konopacka og japanske Kinue Hitomi var de store stjernene i verdenslekene i 1926.

Hitomi ble født som et nyttårsbarn i Okayama, Japan, i 1907. Som 16 åring satt hun uoffisiell japansk rekord i lengde og tresteg. Mens hun ennå var i tenårene utmerket hun seg med regionale og nasjonale seire i sprintløp, lengde og tresteg. I august 1926 ble hun uttatt til å representere Japan i kvinnenes verdensleker i Göteborg. Hun reiste alene med den trans-sibirske jernbane til Moskva. Derfra fulgte en reporter i en stor japansk avis henne videre til arrangementet. Hitomi deltok i seks øvelser i Göteborg. Hun satt uoffisiell verdensrekord i lengde (5.50) og vant også stille lengde med uoffisiell verdensrekord. I tillegg ble hun sølvvinner i diskos og bronsevinner på 100 meter. Til tross for sin svært beskjedne fremtreden, eller kanskje på grunn av den, ble unge Kinue en publikumsfavoritt i løpet av de tre dagene arrangementet varte.

Kinue Hitomi var den første kvinnelige mangekamputøveren i verdensklasse. Disse ferdighetene viste hun i nasjonale og regionale stevner. Først to år etter verdenslekene i Göteborg deltok hun igjen på en stor internasjonal arena. Som nevnt ble det besluttet å innlemme kvinner i den olympiske friidretten, og det ble besluttet i Göteborg hvilke øvelser som skulle stå på programmet i Amsterdam 1928. Øvelsene ble begrenset til 100 meter, 4 x 100 meter, 800 meter, høydesprang og diskos. Sammenlignet med øvelsesprogrammene i verdenslekene, valgte IOC et tradisjonelle internasjonale øvelser. Til tross for at Kinue antakelig var sin tids mest komplette friidrettsutøver, med kapasitet til å hevde seg internasjonalt i svært mange øvelser, var programmet i 1928 ikke helt optimalt. Henne sterkeste øvelse, lengdesprang, var ikke med og det som vurderes som hennes sterkeste distanse, 200 meter, var heller ikke med. Hun var imidlertid medaljekandidat, spesielt på 100 meter, der hun hadde satt verdensrekord (12,0) under kvalifiseringen til OL.

Hitomi var i utgangspunktet påmeldt i tre øvelser: 100 meter, diskos og høyde. Hun valgte å satse alt på suksess i sprintøvelsen. Til tross for store forventninger på 100 meter, hun vant klart sitt innledende heat, ble hun hårfint slått ut i semifinalen. OL så ut til å bli en katastrofe for henne. Det var for sent å delta i diskos og høyde. Hun hadde for øvrig heller ikke vært en reell medaljekandidat i disse øvelsene. Det sto igjen én mulighet. Kvinnenes «langdistanse » 800 meter hadde ennå ikke startet. Hun var ikke påmeldt og hun hadde aldri konkurrert på denne distansen. Arrangørene ga dispensasjon, og hun fikk starte. Distansen var delt i kvalifiseringsheat og finale. Kvalifiseringen gikk greit for det japanske håpet. Foran finalen understreket treneren at hun for all del ikke måtte ta rollen som fartsholder, men løpe taktisk og dra nytte av at konkurrentene bestemte tempoet. Da finalen startet viste det seg at treneren hadde snakket for døve ører. Hitomi gikk umiddelbart opp i front og hun dro feltet i høyt tempo gjennom første runde. Etter 400 meter passeringen begynte hun å betale prisen. Flere løpere passerte henne. I det hun så at de olympiske drømmene var i ferd med å rase sammen, kom hun på ett av trenerens råd – å bruke armene når bena begynner å «visne». Hitomi fulgte rådet. Ut på oppløpet sprakk nesten alle konkurrentene. Etter 750 meter kjempet to løpere om gullmedaljen – tyske Lina Radke og Kinue Hitomi. Radke vant med Hitomi «hakk i hæl». Med tiden 2:17 slo begge den gamle verdensrekorden med nesten fem sekunder. Etter løpet la flere av finalistene seg utmattet på bakken. Dette ble tolket til at 800 meter var en for krevende øvelse for kvinner. Distansen ble tatt ut av det olympiske programmet og kom ikke inn igjen før i 1960. Med olympisk sølv ble Kinue Hitomi Japans første olympiske medaljevinner.

Tilbake i Japan opplevde hun både heltestatus og fordommer. Fordommene skyldtes at hun, som en relativt storvokst kvinne (etter datidens japanske målestokk) og med imponerende fysiske ferdigheter, ble mistenkt for å være mere mann enn kvinne. Hitomi besvare mistankene med å understreke at i Europa var det ingen som mente at hennes kroppslige kjennetegn var mistenkelige. Den 25. mars 1931, etter et konkurranseprogram som hadde tært på henne helse, ble hun innlagt på sykehus i Osaka. Hun døde av lungebetennelse den 2. august, presist tre år etter sin olympiske 800 meter finale.

Halina Konopacka (født 26. februar 1900) representerte Polen i to verdensleker (1926 og 1930) og i de olympiske leker i Amsterdam. I verdenslekene deltok hun i diskos, kule og spyd. I det mer sparsomme øvelsesprogrammet for kvinner i OL 1928, nøyde hun seg med diskos. Det er fristende å begynne en presentasjon av henne med å vise til den svenske boken, eller bokfilmen som den kalles, MOT VÄRLDSREKORDEN 1906 – 1945. Under temaet «Den festliga damolympiaden» (Verdenslekene i Göteborg 1926) refereres det til kommentarer fra pressetribunen da de kvinnelige deltakerne kommer ut på arenaen i konkurranseantrekkene sine. I disse kommentarene avsløres samtidens fordommer mot kroppslige ulikheter blant kvinner: Jentene kom ut. Ikke så fine som under defileringen, men sportsantrekk. Publikum betraktet dem og gjorde sine tanker. En dame på pressetribunen uttalte seg: «Nej, se på den! O, så’na ben! Oj, oj, oj! Så hemskt tjocka och fula! Skall detta vara idrottskvinnor». Tilstedeværende norske journalister utmerker seg heller ikke med fordomsfrie betraktninger. En av dem siteres med følgende stønn: «Har du sette noe så redselsfullt». Etter noen formanende refleksjoner, avslutter den svenske reportasjen sine betraktninger om kultursjokket på presselosjen med:» Icke alla kunna vara som Konopacka ». Konopacka hadde relativt mørk hud, noe som forklares med hennes tatar-forfedre. Hun var 1,80 høy og hadde en kombinasjon av slank og muskuløs figur; kort sagt en modell-lik figur. Hun hadde alltid en beret på seg under konkurransene.

Halina Konopacka satte sin første verdensrekord i diskos i 1926 etter noen måneders trening i denne øvelsen. Hun forbedret verdensrekorden to ganger, først i 1927 og deretter i 1928. Under verdenslekene i 1926 var diskos første øvelse og Konopacka dermed første vinner. Det er ingen overdrivelse å si at hun gjorde en imponerende fremtreden. Hun tok for øvrig også bronse i kulestøt. Konopacka ble også den første kvinnelige olympiske mesteren i friidrett, da diskos var første øvelse for kvinner i OL 1928. I disse lekene ble hun kalt «Miss Olympia». Hun avsluttet sin internasjonale mesterskapskarriere med gull i «kvinneolympiaden» i Praha 1930, der hun også vant diskos, og la opp som friidrettsutøver året etter. Hun la ikke opp som idrettsutøver, og var rangert som en av Polens beste tennisspillere til slutten av 1930-årene.

Artikkelforfatterens interesse for Halina Konopacka begynte med en generell interesse for hva som hendte med en del idrettsprofiler etter utbruddet av 2. verdenskrig. Polen var en av de nasjonene som ble hardest rammet av krigen, og flere kjent historiske personer fikk en ublid skjebne. Konopackas skjebne kan knyttes til hennes ekteskap med lederen for den polske nasjonalbanken Ignacy Matuszewski. Da Tyskland invaderte Polen i 1939 tok Matuszewski ansvaret for å redde den polske nasjonalbankens gullbeholdning. Konopacka var med på redningsaksjonen, som foregikk med jernbane over til Frankrike. Denne redningsaksjonen er dramatisert som avslutning på en tre-episoders thriller «SPIES OF WARSAW», med blant annet David Tennant (fra Broadchurch) i hovedrolle. Som kjent ble Frankrike senere invadert, og gullbeholdningen ble fraktet over til USA. Med på lasset fulgte Halina Konopacka. Hun var en svært godt utdannet kvinne, og svært språkmektig. I løpet av 1930-årene skrev hun og fikk utgitt flere bøker. Den første kom ut i 1929. Konopackas forfatterskap ble spesielt anerkjent for sin vekt på kjønnsroller mellom mann og kvinne. Sjalusi var ett av temaene i hennes forfatterproduksjon. Hun bodde resten av livet i USA, der hun etter hvert utdannet seg innen kunst og ble maler. Konopacka døde den 28. januar 1989. Hun er gravlagt i Polen.