3220 Views

Idrettens Filosofi – En utøvers møte med filosofi i praksis

November 23, 2017
Skrevet av:

admin

Hvordan ville det sett ut om begrepene mål, prestasjon og utøver blir gjenstand for undring og refleksjon i seg selv?

Vinteren 2001. Jeg står utenfor et lite kontor på Norges Idrettshøgskole. Det er kveld. Tomme korridorer vitner om en stillhet som tidligere på dagen var utenkelig. Jeg har en avtale med idrettspsykolog og professor Geir Jordet, en av Norges fremste forskere på de mentale aspektene innen toppidrett, med særlige bidrag innen persepsjon og håndtering av press.

Vi skal snakke om mine utfordringer som ungt fotballtalent, preget av høye krav til egne prestasjoner og en usunn frykt for å feile. Jeg husker Geir som en dyktig psykolog med god evne til å forstå mine intrikate nett av forestillinger, verdier og idealer. Det er ikke gjort av seg selv å forstå en 17 år gammel unggutt som ikke ser de bakenforliggende mønstrene av egen frykt og angst.

Kjenner du til en spiller som har spilt en perfekt kamp? spør han, denne vinterkvelden for over femten år siden, og jeg kan ikke annet enn å innse naturligheten av å feile. Som Aristoteles er inne på handler det heller om å feile godt, for vår menneskelige tilstand er feilende i sitt vesen. Vi feiler, igjen og igjen, men hvordan vi forholder oss til denne feilbarheten kan være en døråpner for større grad av livsmestring og selvinnsikt. Ikke bare som utøvere, men som mennesker, på og utenfor arenaen.

«TANKEVEKKENDE SPØRSMÅL FREMFOR LÆRDE SVAR»

Vi snakket ikke så mye sammen, jeg og Geir, men det er ikke tilfeldig at jeg forteller om møtet med ham og Aristoteles’ betraktninger om kunsten å feile. I dag, etter mange års studier og en kort profesjonell karriere i Lillestrøm SK, virker jeg som vordende filosofisk praktiker: «en gryende profesjon der universitetsutdannede filosofer har spesialisert seg på å samtale med ikke-filosofer, det vil si med folk flest», for å stimulere gjestens tema eller problem med «tankevekkende spørsmål fremfor lærde svar.»

Filosofisk praksis er altså ikke terapi, men likevel et samtaletilbud der folk i forskjellige livssituasjoner kan gå inn i en dialog med filosofer for å undersøke ulike sider ved menneskets væren og virke. For eksempel utfordringer og temaer knyttet til det å være idrettsutøver: Hva vil det si å bedrive idrett? Hvem er dette jeg’et som hopper lengde, kaster spyd eller løper 110 meter hekk? Hvordan står målrettede ambisjoner i forhold til egenverdien av å være aktiv? I hvilken grad kan man balansere livet utenfor banen med et aktivt liv som utøver? Og hvor går grensen mellom et stadig jag etter personlige rekorder og ens mer sårbare indre av tanker, følelser og verdier?

Langs disse linjer møter jeg på Geir igjen, nå gjennom en tekst han har forfattet med førsteamanuensis ved HVL, Vegard Fusche Moe, til den sjette internasjonale konferansen for filosofisk praksis: «Philosophical Consultancy with Professional Athletes.» I denne artikkelen trekkes paralleller mellom idrettspsykologi og filosofisk praksis, og forfatterne hevder endog at mange anerkjente idrettspsykologer er dypt inspirerte av filosofiske perspektiver i sitt arbeid. Blant annet siterer de Dr. Ken Ravizza, tidligere professor i Applied Sports Psychology ved California State University, som har arbeidet mye med både OL-utøvere og lagidrett på toppnivå i USA:

«I am really finding myself now doing more philosophy in terms of why do you participate, what’s your mission, what’s your goal, what are you after, what do you enjoy about this, and finding out if the person can stay in touch with some of those things. Earlier I would approach it like, well, you got this problem. Let’s do relaxation and imagery. Let’s visualize.2

Jordet og Fusche Moe følger opp dette ved å påpeke at en filosofisk tilnærming ofte kan være mer fruktbar enn psykologi slik det tradisjonelt praktiseres. Hvordan kan dette ha seg? Hva er det med filosofiske perspektiver som kan nære utøveres forhold til egen idrett? Handler det ikke bare om å fikse et problem for å prestere bedre? Artikkelforfatterne er av en annen oppfatning:

«The sport philosopher uses dialogue and questions to help an athlete acquire more accurate and more specific self-knowledge. The consultant can expose hidden philosophical ideas about sport, uncover implicit assumptions about participation, and offer viable alternatives… Philosophical consultancy in sport is about helping athletes discover the meaning and values inherent in sporting activity.»

Det er undringen, dialogen og refleksjonen som her stilles i sentrum, ikke svarene, løsningene eller teknikken. Filosofisk praksis forsøker å åpne et rom der utøveren gis plass og stimuleres til å uttrykke sine mer dypereliggende erfaringer. Av en slik utforskning kan utøveren bevisstgjøres visse uuttalte forestillinger og ideer, godt festet i både tidsånd, ens eget selv og kultur, som kanskje fortjener større grad av refleksjon og undring.

I den ovennevnte artikkel nevnes for eksempel tre spenningsforhold utøvere i særlig grad forholder seg til, basert på en studie gjennomført med 88 OL-utøvere på slutten av 90-tallet. De tre er som følger:

a) Er profesjonell idrett lek eller arbeid, og hvordan kan man eventuelt bevare en sunn balanse mellom disse når stadig tøffere krav til treningsmengde og profesjonalitet blir stilt av omgivelsene?

b) Om god helse er en av de viktigste faktorene for et lykkelig liv, som flertallet av de spurte sa seg enig i, hva da med det faktum at utøvere utsetter seg for sykdom og skader? Hvordan forholde seg til verdien av god helse versus store kroppslige og mentale påkjenninger?

c) Suksess på idrettsbanen ble rapportert som den fremste verdien for majoriteten av de spurte, men ved spørsmål om hvor viktig dette er for livet i sin helhet havnet «sportslig suksess» på nest sisteplass over foreslåtte parametere.

Hvordan kan det ha seg at suksess er viktigst på banen, men nærmest uviktig for å leve et godt liv? I lys av slike spenninger er det åpenbart for artikkelforfatterne at filosofisk praksis kan være et fint supplement til tradisjonell mental trening. De skriver: «Thus, the biggest tension or paradox might be between athletes’ sporting careers and their normal lives. This division in the athletic life might lead to dilemmas and challenges that are susceptible to philosophical counselling.»

PERSPEKTIV PÅ PERFEKSJON

For å konkretisere hvordan filosofisk praksis kan berike aktive utøvere og deres spesifikke hverdag, kan vi vende tilbake til min personlige beretning om den perfekte prestasjon. Som mental trener, coach eller psykolog kan det være naturlig å anerkjenne utøverens problematikk i å søke etter noe uoppnåelig, som et ledd i et påfølgende forsøk på å dempe potensiell frykt for å feile, slik Geir innledet samtalene med meg. Dette er ingen dårlig innfallsvinkel, men hva om selve ideen perfeksjon legges under lupen? Filosofiske praktikere er nemlig først og fremst interessert i hvordan noe kan tenkes, via dialogens undersøkende fellesskap, der spørsmålene er viktigere enn svarene. Hva er egentlig det perfekte, og hvordan farger et svar på dette spørsmål ens forestilling og praksis rundt en perfekt prestasjon?

Platon har ett mulig perspektiv på dette. For ham er perfeksjon knyttet til virkeliggjøringen av kvalitet i en bestemt form. I disse baner kan det tenkes at Michelangelos David innehar en kvalitet av perfeksjon nettopp fordi marmorblokken har blitt formet til en bestemt og vakker utforming. Den er ikke lenger bare en rå marmorblokk, ei heller et dårlig uthugget kunstverk, men god virkeliggjørelse av noe substansielt vakkert. Det er kanskje på denne måten mange av oss tenker hva perfeksjon er?

– Som i den perfekte prestasjon, der man virkeliggjør utelukkende gode valg eller teknisk utførelse. Et slikt syn kan inspirere til å strekke oss mot noe stadig bedre, men det står også i fare for å nære prestasjonsangst, frykt for å feile, et ubalansert forhold til prestasjonsfremmende midler og rovdrift på egen helse. I denne sammenheng kan det derfor være interessant å se på et annet mulig perspektiv. Den kinesiske filosofen Laozi tenker nemlig nokså annerledes rundt hva som kan regnes som perfekt. For Laozi er perfeksjon de uendelige muligheter til å realisere en hvilken som helst form. Perfeksjon er altså ikke virkeliggjøringen av én bestemt form, men muligheten til å uttrykke et uendelig antall former. For Laozi var Michelangelos David perfekt før han begynte å forme den. Med andre ord, den ubehandlede marmorblokken, full av muligheter, her og nå.

Om vi tar med oss dette perspektivet til idrettsbanen ser vi at Laozi kan bidra med noe som supplerer Platon, nemlig verdien av øyeblikket i seg selv. Utøveren er oppmerksomt tilstede og finner glede i det han eller hun bedriver, uten for mange tanker på suksess eller fiasko, rundetider eller pallplassering, oppmerksomhet eller anonymitet. Et slikt syn kan nære verdsettingen av egenverdien ved å bedrive idrett, men samtidig kan et overdrevent fokus på dette svekke drivkraften og meningen ved å være aktiv utøver, nemlig at man søker utvikling mot en bedre prestasjon i form av å løpe raskere, hoppe høyere og kaste lengre. Ideen om perfeksjon, samt alle andre tenkelige tema eller spørsmål, kan dog belyses på mange andre måter gjennom en filosofisk samtale. Som i en Rubiks Kube kan man vri, vende og teste ut et nærmest uendelig mangfold av perspektiver, der selve utforskningen bærer verdifull frukt som et ledd i å kjenne seg selv og sin aktivitet bedre. Filosofisk praksis kan således gjøre idrettsutøvere mer reflektert i sitt forhold hva de bedriver, tydeligere forankret i egne perspektiver og bedre rustet til å møte karrierens fjell og daler.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy