Lengdehåp

Ingar Kiplesund pekes ut av folk i det trønderske friidrettsmiljøet som et av de største talentene vi har i lengdehopp. Etter imponerende resultater i flere mesterskap, viser det seg at 18-åringen med god grunn la fra seg fotballskoene i 2009.

– Etter VM i Berlin 2009 tok jeg kontakt med Trondheim Friidrett, dro på trening og har aldri sett meg tilbake, forteller han med et smil. På friidrettsbanen fant han idretten han skulle bli så god i at han trekkes frem som det største talentet, og mest naturlige utøver å navne i sammenhengen fremtidige gullhåp.

JORDNÆR OG REALISTISK

På fotballbanen følte Kiplesund seg rask, og dette tok han med over i Trondheim Friidrett. Han endte fort opp med lengdehopp og sprint som øvelser, men fokuserer nå hovedsakelig på lengde. Som han med latter i stemmen selv sier:

– Jeg liker å tro jeg har god spenst. Resultatlistene bekrefter definitivt dette, men det er måten han sier det på som gjør det lett å se hvorfor han blir beskrevet som en flott fyr, både som utøver og person. Han har en jordnær holdning og realistisk tilnærming til veien han har valgt, og har et bevisst forhold til idrettsverdens toeggede kniv: Balansegangen mellom å gå for gull, men samtidig være klar over egne begrensninger og konkurransens nivå.

INDIVIDUALISTEN INGAR KIPLESUND

Kiplesund trekker frem individualisten i seg som trives mye bedre hoppende enn sentrende. Idretten får han ta med seg på Strinda Videregående skole hvor han går et fireårig skoleløp med «spisset toppidrettstilbud», som de kaller det. Her tilrettelegges skoledagene elevenes trenings- og konkurransehverdag i de idrettene skolen tilbyr.

En linje for morgendagens toppidrettsutøvere der Kiplesund trives godt. – Det beste med friidrett er at jeg får tilfredsstilt konkurranseinstinktet, jeg oppnår mestringsfølelse og jeg møter noen av mine beste kompiser når vi er ute og reiser på turer.

SULTEN

Når 18-åringen ikke trener eller er på skole, er han med venner. Om sommeren er de sammen ute, mens er det kaldt blir det lett litt FIFA. Fotballen blir fortsatt stadig brukt, men som konkurranseidrett har han det morsommere på friidrettsbanen. På spørsmål om hvem han er som friidrettsutøver svarer han:

– En sulten, men tålmodig gutt som aldri sier seg fornøyd, men setter seg nye mål hele tiden, sier Kiplesund.

– Jeg liker også å satse høyt, legger han til. Ambisjonene skal det ikke stå på, og ikke holdningen heller. Kiplesund er jordnær og avslappet, men rastløs. Han søker etter nye resultater, og innrømmer at han sjelden sitter stille. Når han først har fritid liker han ikke å kjede seg, og prøver å sosialiseres med venner så mye som mulig.

«Det beste med friidrett er at jeg får tilfredsstilt konkurranseinstinktet.»

NORGE

Året er 2012. Vi er i Växjö i Sverige. Her opplever Ingar Kiplesund sitt beste øyeblikk på friidrettsbanen. For første gang konkurrerer han for Norge. Ti år senere håper han å representere Norge i sommer-OL. Dette er hans største motivasjon, men før den tid står blant annet å sette ny midtnorsk rekord på mer enn 7,54 m, nordisk mesterskap og U23-EM på agendaen.

– Jeg må prøve å ta noen steg resultatmessig i årene som kommer, sier han. Det betyr også å takle motgangen som i forskjellige former kommer. Da bruker Kiplesund evaluering av hva som er bra og hva som er dårlig, før han ser fremover og gjør det beste ut av situasjonen. Frem mot 2020 blir det slik han skal jobbe, og hvorfor er det da han som vinner OL-gull?

– Fordi jeg har jobbet riktig og målrettet i mange år, slik at jeg er fysisk og mentalt forberedt på de utfordringene som møter meg i 2020.

LES OGSÅ: Mirakelgutten