Den korte dialogen foregikk mellom Felix og hans svigerfar. Førstnevnte en deltaker på RULKs felles trening skjærtorsdag, sistnevnte en person som trodde det å løpe fra Sogn-svann til Maridalsvannet, runden rundt i skravle tempo og så tilbake ikke kunne stemme. Men det stemte.
SKJÆRTORSDAG 13. APRIL løp RULK akkurat denne turen. Med noen runder rundt Sognsvann og en tur innom Gaustad sykehus viste pulsklokkene i underkant av 28km. Noe som, om en slik definisjon eksisterer, kan sies å være i overkant av en gjennomsnittlig løpetur.
For RULK er det, ja, en løpetur.
RULK – Romerike Ultraløperklubb består av mennesker fra flere deler av samfunnet. Barn og ungdomsarbeidere, internasjonale selgere, ingeniører, revisorer, folk som har løpt 200km + mer enn en gang og tidligere kreftpasienter. Ja, en god blanding. Felles for dem alle er at de liker å løpe, lenge.
Her har vi et viktig poeng med tanke på ultra-løping. Det handler om å leve i øyeblikket, det kan være det øyeblikket hvor den stemmen inne i hodet som sier du er sliten har satt seg i sofaen med god mat og drikke mens du er midt i en motbakke, men allikevel fortsetter du. Syre. Stive lår. Vonde legger. Syre i skuldre og krage-bein. Lunger som brenner. Du må virkelig sloss mot stemmen som for lengst har ødelagt stua og kaller deg navn av diverse kaliber. Det kan fint være dette øyeblikket. Eller, det kan være øyeblikket hvor du løper rett fram. Du er lett som en fjær, spretten som en kenguru og armene svinger ikke på grunn av en bevissthet, for de bare svinger. Begge er øyeblikk som kan inntreffe mens du løper. Det som definerer dem innenfor ultraløping er at det handler i stor grad om lenge og ikke lengre.
Ja, ultraløpere vil si at det å fullføre 42.195, 50, 100, 200km eller gud hjelpe dem enda lenger er faen meg deilig! Men det er den tilstanden du opplever når du befinner deg i øyeblikket, der du får følelsen av å flytte en sliten kropp og verdens og livets basale ele-menter arbeider mot deg, og,
Du fortsetter.
Der er poenget, gullfuglen eller medaljens verdi. Det øyeblikket hvor du fortsetter, uavhengig om du er sliten eller ikke, der liker ultraløpere, hel-vete, alle idrettsutøvere å leve. Og i en aktivitets-form hvor den korteste runden rund Maridals – vannet er, ved noen tilfeller, mindre enn 1/6 av en konkurranses totale lengde, ja, der har du flere muligheter til å føle medaljens verdi.
Zara Larsson synger i sangen «I Would Like» – I would like to get to know you baby. At hun ikke synger om ultraløping er så nære 100% sikkertsom det går an da de neste sy ordene er; like to get under your sexy body. Men, i de ni første ligger det noe relaterbart; det å ønske mer. Josh Brolins’ karakter, i «Wall Street: Money Never Sleeps», Bretton James presenterer noe lignende da han svarer på spørsmålet om hva hans tall er (antall dollar han må ha for å pensjonere seg)
More.
Det er et poeng løpere er kjent med, og et som beskriver hvorfor en fortsetter å sette en fot foran den andre. Nemlig, mer. Ultraløping handler i stor grad om dette – det å ønske mer. Akkurat som når en spiser sjokolade, pizza eller drikker alkohol (om du er gammel nok). En bit til eller på løpespråket, enda lenger. En mulig for-klaring på dette fenomenet er runner’s high – en euforisk tilstand hvor du ikke kjenner smerte, føler deg uovervinnelig og svevende. Selv om du har holdt på lenge. Idrettsutøvere flest er kjent med dette scenarioet, kanskje ikke runner’s high da de krever ekstreme anstrengel-ser for å oppnås, men ønske om mer er noe som forekommer for de fleste. Vi kan kalle det gal-skap, lidenskap eller avhengighet og deretter gå videre, men det blir som en spanjol eller tysker ville sagt pereza, faulheit – latskap.La oss heller løpe.
2. april, det småregner og temperaturen i Vigelandsparken bidrar til å gjøre Sinnataggen enda sintere. Men for løping er temperaturen nok så god. Mildt sagt komfortabel. RULK arran-gerer fellestrening og syv stykker har møtt opp. Vi løper vekk fra Sinnataggen og opp bakker – en god stund. Og takket være en livsglad hund er tempoet såpass at første 2km går på under 10 min – god oppvarming, avhengig av ditt ståsted på oppvarmingstempo. Deretter fortset-ter vi.
Og vi fortsetter.
Etter å ha løpt gjennom Røa ender vi opp ved Bogstad gård. Vi har løpt, men bortsett fra åpningsfarten huskes pent lite av hvordan vi løp. Høy-lav hofte? Effektiv arm sving? Fotisett? Tja? Whatever… vi prata og vi løp, det huskes. Litt om å bestige Mount Everest, det å gå ut på byen og fotball. For å nevne noe. Så fortsetter vi.
Enda litt lenger.
Hvorfor?
Louise Skak presenterte en begynnelse – jeg kan og jeg vil. I hennes personlige mantra ligger det noe grunnleggende. Du har en mulighet og dermed kommer også viljen. Du spiser mindre sjokolade hvis det ikke er noe tilgjengelig, pizza blir vanskelig å ta tak i hvis det er et annet sted og det er enklere å løpe når du har løpt og når det finnes en mulighet som bidrar til en evne.
Er det noe slikt som gjør at enkelte velger å delta i løp som Bislett 24-timers eller UTMB Mont-Blanc 171km med mer enn 10 000 høy-demetre – Det kan godt hende.
Kanskje ligger det noe i det at ultraløping ikke er x antall sekunder raskere enn startnum-mer y. Kanskje handler det om å være raskere enn du har vært tidligere? Tja, det gjør det for så vidt i all idrett. Kanskje ultraløping ikke hand-ler om å vinne eller det å gjennomføre arbeid for en belønning. Kanskje er det tilstedeværel-sen i det øyeblikket hvor du fortsetter?
I årets 15. utgave av The Economist står det i lederartikkelen ‘Separate and unequal’ «en lyst etter utdannelse som er så sterk at barn risike-rer livet for den, og en ufølsom oppmerksom fra regjeringen i forhold til behovene til landlige studenter.» Setningen beskriver et bilde hvor kinesiske skolebarn klatrer ned en 800 meter høy fjellside for å komme seg til skolen da det ikke er noen skole i landsbyen på toppen hvor de bor. Ja, det de kinesiske barna gjør er farli-gere enn det RULK gjorde 2. og 13. april. Den samme artikkelen viser til fotografen som ble fortalt av lokale myndighetspersoner at ‘7-8 barn hadde dødd etter å ha mistet grepet,’ men viljen til å gjøre noe ekstremt er til dels gjen-kjennbar. Fra en objektiv synsvinkel kan det virke som kost-nytte ratioen er lite attraktiv akkurat som det å løpe et to-sifra antall mil, men når ble løping til noe objektivt?
Kilder:
1) Raichlen, D. A., Foster, A. D., Gerdeman, G. L., Seillier, A., & Giuffrida, A. (2012). Wired to run: exercise-induced endocannabinoid signaling in humans and cursorial mammals with implicati-ons for the ‘runner’s high’ Journal of Experimen-tal Biology1) Raichlen, D. A., Foster, A. D., Gerdeman, G. L., Seillier, A., & Giuffrida, A. (2012). Wired to run: exercise-induced endocannabinoid signaling in humans and cursorial mammals with implicati-ons for the ‘runner’s high’ Journal of Experimen-tal Biology2) http://www.dn.no/dnaktiv/2011/08/20/
