Close Form Button

SØK

Forfatter: admin

–Uten odd hadde jeg aldri drevet med friidrett

Posted on by admin

For da Henrik hadde levert sitt livs trestegkonkurranse i inne-NM – forbedret pers’en sin med 44 centimeter (!) og brutt 16-metersgrensen, og det i Odds egen spesialøvelse – mottok han en tekstmelding fra enken med følgende innhold:

«Nå ville Odd ha vært stolt av deg!»

– Det var sterkt! Da skal jeg innrømme det kom en klump i halsen, sier Tønsberg-gutten ettertenksomt til Friidrett.

– Og jeg synes jeg hører stemmen hans. Hadde han fått være til stede, ville han ha gitt meg et hardt håndtrykk, som han var så opptatt av, og sagt: «Nå hoppa du «ornt’lig» tresteg!»

Fikk sving på sakene

Det var en barneskolelærer på Vennerød skole i Stokke i Vestfold, Andrine Holtan, som oppdaget Henriks åpenbare talent for friidrett da han var 13 år gammel. Via gode kontakter i friidretten, fikk hun – mot guttens egen vilje – sendt ham til Tønsberg Friidrettsklubb for «videreforedling ».

Der skjønte klubblederne at den beste som kunne ta seg av den oppgaven var Odd Bergh – seksdobbelt norgesmester i lengde og tresteg i årene 1960-64, kongepokalvinner med 47 landskamper, senere landslagssjef og mangeårig leder av Friidrettens Venner. Kort sagt en usedvanlig dedikert og kunnskapsrik friidrettsprofil.

«Etter at jeg hadde «dingla med» en stund, ble det skikkelig fart i sakene da Odd kom inn i bildet, og interessen min eskalerte», fortalte Flåtnes i et intervju med Friidrett senhøstes 2018, da 17 år gammel.

Da hadde han lagt sin første store sesong bak seg. 7,50 i lengde og 15,35 i tresteg var norske aldersrekorder – førstnevnte til og med årsbeste i U18 i Europa!

HELGENS DOBBEL: I år som i fjor kunne Henrik Flåtnes vende hjem fra inne-NM som dobbeltvinner.

– Forandret livet mitt

Det var 64 års aldersforskjell på Henrik og Odd. Likevel utviklet de en fantastisk kjemi basert på gjensidig respekt, og ble et sjeldent radarpar i norsk friidrett. I dag beskriver eleven deres helt spesielle forhold slik:

– Odd var ikke bare treneren min, han var en rollemodell, mentor og kompis. Utrolig snill og omsorgsfull, stilte alltid opp for meg – både tidlig og seint. Full av energi, selv om han var i 80-årsalderen, bestandig i godt humør og en stor menneskekjenner. Han snakket mye om det å være «hel ved», og var selv det beste eksemplet på nettopp det.

– Han ble i det hele tatt en enormt viktig person for meg, både som utøver og menneske. Uten Odd, hadde jeg aldri drevet med friidrett i dag. Ja, jeg vil gå så langt som å si at han forandret livet mitt, sier vestfoldingen, ydmyk og takknemlig.

Demenssykdom

Odd Bergh ble rammet av demens, og sykdommen tiltok utover i 2020, som ble det siste året han trente Henrik Flåtnes. Da temaet om hvem som skulle overta trenerrollen kom opp, var Odd tindrende klar: «Den som er den aller beste for Henrik». Valget falt på Dietmar Mögenburg, en løsning som Odd var veldig tilfreds med.

– Det var imponerende å se hvor enormt Odd var «på» selv etter at han begynte å bli syk, og han var med i prosessen om ny trener hele veien. Det var også viktig for meg, og begge verdsatte vi at Dietmar var tydelig på å videreføre de treningsprinsippene vi hadde jobbet etter. – Samarbeidet med ham har fungert utmerket. Dietmar er like dedikert og «sulten». I kulissene har vi god hjelp av Ståle Jan Frøynes i en slags managerrolle, forteller Flåtnes.

Boost etter sykdom

Men forberedelsene til 2023-sesongen har langt fra gått på skinner for den høyreiste Tønsberg- utøveren. Tre virussykdommer i løpet av to måneder i høst og vinter har vært langt fra optimalt. Derfor ble NM-helga i Bærum midt i februar et skikkelig boost. Da kopierte han dobbelttriumfen i lenge og tresteg fra i fjor.

Prestasjonen i tresteg på lørdagen var klart mest oppløftende. Med 15,68 innledningsvis tøyde han sin utendørs-pers fra i fjor med fem centimeter, og slo dermed også lærermester Berghs bestenotering på 15,64. Så ble han hardt presset av Sander Skotheim, som i sitt siste forsøk fikk opp 16 blank.

Da var det at tittelforsvareren nok en gang viste fram sin vinnerskalle, og kvitterte med et kjempehopp på 16,07!

– Jeg ble kjempegira av Sanders hopp, og bestemte meg for å trykke til. Det var en herlig følelse, og veldig morsomt å bryte 16-metersgrensen. Jeg visste at jeg hadde den innen rekkevidde, men en personlig rekordforbedring på over 40 centimeter var likevel i overkant, fastslår han opprømt.

MEDALJETRIO: De tre beste i lengde under inne-NM. Henrik Flåtnes flankert av tjalvistene Sander Skotheim (sølv – til venstre) og Marius Bull Hjeltnes (bronse).

Lengde fortsatt førsteprio

Ikke minst fordi han til daglig ikke trener spesifikt på tresteg. Det er lengde som fortsatt har øverste prioritet.

– Visst trener jeg på de ulike elementene i tresteg. Det er en kompleks og brutal øvelse, som jeg bare konkurrerer i under NM. Med andre ord dyrker jeg ikke denne øvelsen, slik jeg gjør i lengde. Men i mitt allsidige opplegg mener jeg trening for det ene er bra også for det andre. De utfyller hverandre, sier han, og legger til med et smil:

– Jeg følger Odd Berghs metafor: «En pianist øver også på andre instrumenter – nettopp for å bli bedre på piano»!

Snuste på åtte-meteren

Den kraftkrevende konkurransen satt godt i kroppen dagen etter, og vinnerresultatet i lengde ble derfor såpass beskjedent som 7,38.

– Jeg var helt mørbanka, og blir slett ikke bekymret over at jeg ikke klarte bedre, sier han med ettertrykk, og bedyrer at jakten på åttemeteren fortsetter når utesesongen tar til.

Han var veldig nær i 2021, da han oppnådde 7,98 og dessuten 7,95 to ganger. I fjor ble han bokført med 7,89.

– Når jeg er såpass stabil på slike lengder, vet jeg at det kommer en dag da jeg bryter grensen. Det er egentlig bare et tidsspørsmål, sier 21-åringen, som nå har flyttet til Oslo og studerer ved Idrettshøgskolen.

– Der trives jeg godt og har de best tenkelige treningsmuligheter, sier Henrik Flåtnes, som har U23-EM i Finland i juli som sesongens hovedmål. Her har han en sølvmedalje fra U20-EM for to år siden å forsvare.

NM-helga dokumenterte tydelig at Odd Berghs mønsterelev har mye mer å fare med enn han har fått ut hittil!

Fakta
Norske 16-metersmenn i tresteg
Ketill Hanstveit 17,27 (1999)
Sigurd Njerve 17,01 (1996)
Kristen Fløgstad 16,44 (1972)
Martin Jensen 16,27 (1965)
Torstein Dahle 16,20 (1985)
Sigurd Langeland 16,17 (inne 1975)
Henrik Flåtnes 16,07 (inne 2023)
Morten Næss 16,05 (1991)
Sindre Almsengen 16,05 (inne 2013)
Gøran Moen 16,03 (1992)
Birger Nielsen 16,01 (1984)
Sander Skotheim 16,00 (inne 2023)

Fra skademareritt til lange svev

Posted on by admin

Deilig å være skadefri igjen og få vist hva jeg er god for. Det er en etterlengtet følelse, utbrøt en superhappy og nybakt norgesmester i lengde på andre dag av innendørs-NM i Bærum.

Å kunne titulere seg som norgesmester er selvsagt stort for en 18-åring med mye motgang bak seg. Men vel så mye gledet Fredrikstad-jenta seg over at hun omsider har sprengt seks-metersgrensen i lengde – og det ettertrykkelig!

Serie som sa seks

Hun var nær ved i januar i fjor, da hun presterte 5,96 i Tyrvinglekene innendørs. Men så tok skadeplagene overhånd igjen, akkurat som de hadde gjort året før.

Det meste av mellomtiden har hun benyttet til skadereparering og skadeforbyggende styrketrening, noe hun i ukene etter årsskiftet har fått en real belønning for.

I årets utgave av Tyrvinglekene, mens de antatt beste norske lengdehopperne var sendt til Nordenkampen i Karlstad, slo nemlig Ida Andrea til med seksmetershopp på rekke og rad. Hun åpnet med 6,13, fortsatte med 6,08, 6,21 (!), dødt, 6,04 og 6,12. Fem gyldige hopp, alle over seks meter, og med en personlig rekordforbedring på 25 centimeter. Snakk om ketchup-effekt!

Men ikke nok med det – i inne-NM på samme arena helga etter pyntet hun ytterligere på den ferske rekorden. Med 6,29 tok hun en soleklar NM-tittel. Bare fire norske kvinner har tidligere hoppet lenger innendørs.

Overrasket

– Jeg hadde merket at jeg var blitt sterkere, og hadde en god følelse på trening foran disse stevnene. Men det var ekstra gøy å oppleve at det fungerte også i konkurranser. Det var ingen selvfølge, og jeg må si jeg var temmelig overrasket over det jeg fikk til i Tyrvinglekene. Ikke bare toppresultatet, men hele den jevne og gode serien, sier østfoldingen til Friidrett.

– At jeg klarte å forbedre meg ytterligere i innesesongens siste stevne, var en hyggelig bonus. Dermed blir det ekstra motiverende å gå inn i en solid treningsperiode framover mot utendørssesongen.

Utgangspunktet er at 14 norske kvinner har hoppet lenger enn 6,29 gjennom tidene. Men det er tett på den statistikken foran henne, så hun har gode muligheter for å klatre mange plasser.

TAKKER MILJØET: Ida Andrea Breigan er opptatt av å framheve det gode miljøet i Fredrikstad IF som en av forklaringene på sin egen framgang. Her sammen med klubbvenninnene som avsluttet inne-NM med stafettsølv. Fra venstre: Nora Kollerud Wold, Dina Aasen, Ida Andrea Breigan og Marlen Aakre.

Mye å forbedre

Ida Andrea Breigan begynte så smått med friidrett hjemme i Fredrikstad allerede i åtteårsalderen, og har i alle år drevet allsidig. Sprint og hekk har hatt høyest prio, men også lengde har vært gøy – og nå innser hun at den øvelsen trolig får hovedfokus i tiden framover.

Men fremdeles vil hun også satse på sprint. Det er det hun trener mest på, noe hun selvsagt også har igjen for i lengde. Hennes personlige rekorder, som nå står for fall, er 12,02 på 100 meter, 24,09 på 200 og 56,30 på 400.

– Jeg har mye å gå på i alt, så forbedringspotensialet føler jeg er stort. Og det går jo fint an å kombinere flere øvelser, sier Ida Andrea, som blir 19 i juli, som går på Wang i hjembyen og snart er russ.

– Men det blir nok en heller måtelig russefeiring, sier hun med et smil, og tenker mye mer på det som nå blir sesongens store mål. For etter sine solide lengdeprestasjoner i vinter er hun plutselig kvalifisert for U20-EM i Jerusalem i august. Kravet for å komme gjennom det nåløyet var 6,15.

Berømmer miljøet

Ida Andrea Breigan er veldig godt fornøyd med treningsopplegget og -mulighetene hun har hjemme i Fredrikstad, der hennes velkjente friidrettspappa Bo naturligvis alltid har spilt en sentral rolle. Hun trekker også fram det sprudlende og inspirerende klubbmiljøet hun alltid har vært en del av som en stor plussfaktor.

– Dessuten var det en stor forbedring da vi for et par år siden fikk ei stripe med banedekke for friidrett i Østfoldhallen. Der har vi alt vi trenger, i hvert fall for sprint og mange tekniske øvelser. Det var noe helt annet enn gulvet i Kongstenhallen – for ikke å snakke om forholdene i parkeringshuset midt i byen, der vi også holdt til i mange år, sier Ida Andrea Breigan med et bredt smil.

Et spennende familieprosjekt

Posted on by admin

I spann med faren Eyvind (50) og farfar Henrik (79) – begge framtredende løpere i sine generasjoner – dokumenterer familiens junior stadig sitt store potensial på spesialdistansen. Til sommeren tar han mål av seg til en plass i det eksklusive norske selskapet på 1.45-tallet og bedre. I den klubben var Audun Boysen lenge alene – men nå er de seks. Ole Jakob aspirerer til å bli den sjuende.

– Jeg forbedret meg til 1.47,03 i fjor. Men med det utgangspunktet jeg nå har fra innendørssesongen, forventer jeg ytterligere framgang ute og føler at 1.45-tallet er realistisk, sier 19-åringen opprømt til Friidrett.

Fem strake under 1.50

At optimismen er berettiget, taler årets prestasjoner innendørs sitt tydelige språk om. Hans personlige rekord på 1.51,90 fra 2021 er blitt mildt sagt smadret.

I tidsrommet fra 28. januar til 19. februar løp Ole Jakob fem 800-metere – alle godt under 1.50! Tidene var mellom 1.49,70 og 1.48,12. Den nye pers’en ble oppnådd da han vant Nordenkampen i Karlstad 12. februar. Bare fem nordmenn har løpt distansen raskere innendørs gjennom tidene.

– Over all forventning! Men nå er jeg sliten, så nå skal jeg fokusere på å bygge meg opp til utendørssesongen. Da har jeg lyst til å løpe enda fortere, og det skorter i hvert fall ikke på inspirasjon og selvtillit etter denne stabile rekka. Den har gitt meg et skikkelig boost, utbrøt Ole Jakob etter en overlegen triumf i innendørs-NM i Bærum (1.49,63).

FAMILIEPROSJEKT: Et trespann som koste seg under innendørs-NM. Gullgutten Ole Jakob Høsteland Solbu flankert av sine to viktige medspillere – pappa Eyvind (til venstre) og farfar Henrik Solbu.

Slo pappa

Follo-gutten begynte forholdsvis seint med friidrett. Visst har han alltid trent mye. Allsidig, lekbetont og uorganisert. Men det var først i 2019, sommeren da han fylte 16, at det ble tent en gnist for friidrett i ham. Da startet han med 2.09,19 på 800 meter tidlig i juni. Innen sesongslutt var pers’en senket til 1.56,65!

Det store spranget ble ytterligere videreført året etter, da han forbedret seg til 1.50,65. Nå begynte han å skjønne hvilket potensial han satt inne med. Far og farfar også!

– Det første store målet mitt var å slå pers’en til pappa (1.47,37 fra 1995), minnes Ole Jakob med et skratt.

Det klarte han raskt. Allerede i sin tredje sesong (2021) var han nær ved (1.47,63) – før han definitivt tok steget forbi i fjor med 1.47,03.

– Det var en milepæl som betydde veldig mye. For både pappa og jeg – ja, farfar også for den saks skyld – legger ned mye tid på løpingen min. Vi er sammen om dette, og diskuterer trening hele tiden. Uten dem hadde jeg aldri vært der jeg er i dag, fastslår unggutten takknemlig.

Bygd seg gradvis opp

– Etter at han litt tilfeldig fattet interesse for løping om våren da han ble 16, har vi bygd ham opp gradvis, gjennom jevn og stabil trening. Vi har tydeligvis kommet fram til et opplegg som passer ham bra. Nå tør han virkelig å trene som en 800-meterløper, forklarer faren Eyvind, som ikke hadde det minste imot å overlate familierekorden til sønnen.

– Dette er kjempemorsomt! Det er flott å se at Ole Jakob er villig til å legge ned så mye arbeid for å bli en god løper. Så langt må han ha gjort mye riktig. Løpeteknikken har gradvis blitt bedre. Og så har han vel også gode anlegg, bemerker farfar Henrik entusiastisk og med et glimt i øyet.

Og de to bakspillerne har klokkertro på at rakettkarrieren til tredje generasjon Solbu ikke stopper med dette.

– Ole Jakob har jobbet mye og kontinuerlig til nå, bevares, men har mye å gå på. Vi har lagt en langtidsplan mot 2025-26, der både treningsmengde og ikke minst -intensitet skal økes gradvis. Den harde matchingen med konkurranser denne vinteren, for eksempel, er helt bevisst og en viktig del av den langsiktige treningen, forklarer Eyvind.

OPTIMIST: Etter fire bunnsolid løp i forkant, gikk Ole Jakob offensivt til verks i inne-NM.

Trosset mye sykdom

Han er også glad for den gode og kyndige avlastningen han har fått etter at sønnen ble innlemmet i treningsgruppa til Knut Jæger Hansen.

– Her får Ole Jakob mye lærdom og inspirasjon i et godt miljø, og Knut er en fantastisk samtalepartner, understreker Eyvind Solbu.

– Ja, dette er veldig spennende. Og utgangspunktet mitt i år er ganske annerledes enn i fjor, da jeg fikk korona i januar. Jeg var mye syk resten av vinteren, og det gjorde ikke saken bedre at jeg fikk influensa i april, kyssesyken i juni og lungebetennelse i august.

– På bakgrunn av dette var det utrolig at jeg fikk så mye ut av sesongen likevel, med pers’er både på 800- og 400 meter (47,81). Jeg utnyttet de mulighetene jeg fikk. Det har med innstilling å gjøre. Jeg lot meg ikke knekke, sier Follo-gutten, som fortsatt holder til hjemme på Ås, der han studerer økonomi på stedets høgskole. Det meste av treningen foregår også i hjemlige omgivelser, men også i stor grad på Bislett.

TOPPTRIO: Ole Jakob Høsteland var umedgjørlig på 800 meter i inne-NM. De to andre medaljevinnerne ble Vidar-duoen Andreas Vangsnes (sølv – til venstre) og Sander Dybwad Mathiesen (bronse).

U23-em hovedmålet

Ole Jakob Høsteland Solbu har til nå tatt to gull på 800- og én på 1500 meter, samt én sølv på 400, i junior-NM. Men pallplassering i hoved- NM er fortsatt mangelvare. I 2020 ble han femtemann, året etter nummer fire, mens fjorårets mesterskap gikk fløyten på grunn av de nevnte sykdomsavbrekkene.

Det vil med andre ord være en medaljesugen Ås-gutt som går til start på spesialdistansen under årets NM på Jessheim den første helga i juli. Men årets hovedmål er U23-EM i finske Esbo påfølgende helg.

Junioren avslører dessuten noe han innrømmer er mer en drøm enn et realistisk mål, nemlig VM i Budapest i august. Det automatiske kvalifiseringskravet på 800 meter er 1.44,70 – men muligheten for å komme gjennom nåløyet går gjennom rankingsystemet.

– Jeg har skikkelig lyst til dette. Men det kommer jo tett med mesterskap i årene framover, så en vakker dag blir det forhåpentligvis også min tur, sier Ole Jakob Høsteland Solbu, proppfull av glede, entusiasme og motivasjon etter en knallstart på friidrettsåret 2023.

– Jeg har aldri vært så høyt oppe i lufta

Posted on by admin

Det ser nærmest umenneskelig ut når stavhopperne tar sats og svinger seg over stanga, og når den ligger på nærmere seks meter kan en jo begynne å lure om ikke redselen kan inntreffe. Sondre Guttormsen satte norsk rekord med et svev over 5,90 meter for første gang i et innendørsstevne i Albuquerque i New Mexico i februar. Han forsøkte seg også på 6-metersgrensen, men da ble det tre riv.

Klar medaljekandidat

– Nei, redd er jeg ikke, men det er klart at jeg har jo aldri vært så høyt oppe før. Vi trener jo ikke på slike høyder, sier Guttormsen.

I tillegg til personlig og norsk rekord, var det også rekord for en Princeton-elev og rekord i Ivy League. Sistnevnte er en sammenslutning av åtte universiteter på østkysten av USA. Guttormsen avanserte til en fjerdeplass i verden i år (per februar), og er nå på et nivå der han er klar medaljekandidat i alle internasjonale mesterskap. Han plasserer seg på en delt 28.plass i verden innendørs gjennom alle tider. Hoppet er det femte høyeste i NCAA-historien. Sist sesong ble han nummer to bak svensken Armand Duplantis i Diamond League-finalen i Zürich. Da hoppet han 5,86 meter og tangerte den norske utendørsrekorden. Den deler han med Pål Haugen Lillefosse.

Blitt smartere

– Jeg har stor tro på at jeg har seks meter inne, og med en skadefri høst og vinter kjenner jeg meg sterkere enn noen gang. Det er mye enklere å prestere når en slipper unna skader. Jeg kjenner også at jeg har blitt smartere i treningsarbeidet enn tidligere, forteller 23 åringen fra Ski.

Sondre og bror Simen (21) bor og trener sammen ved Princeton University i New Jersey, USA.

– Det går for det meste i skole, trening og konkurranser. Jeg er inne i mitt siste semester, så det er litt lettere fag nå. Simen er treneren min, hvor han filmer og gir tilbakemeldinger. Vi fungerer svært bra som team, sier han.

På spørsmål om hvordan han ser på 2023, sier han.

– Jeg ønsker å fortsette framgangen. Det viktigste er at jeg får trene optimalt, da vet jeg at resultatene vil komme. VM er det store målet der jeg vil være med å kjempe om medalje, og så vil jeg være den første i Norge til å bryte 6-meters barrieren. Det hadde vært helt fantastisk, sier Sondre.

For nora og arne er friidrett helt topp

Posted on by admin

Både Nora Berg Fiske (19), dattera til Frank Fiske, og Arne Røstad (21) er to som stortrives med å trene mot nye delmål på friidrettsbanen.

Nora var bare 16 år da hun satte pers med pene 59,95 og tok NM-bronsen på 400 meter i ungdomsmesterskapet i friidrett. Arne perset på 100 meter i fj or med pene 11,60.

– Foruten friidrett har jeg holdt på med både dans og klatring, forteller Nora. Helt fornøyd var hun likevel ikke etter fjorårssesongen, og det har 19-åringen en forklaring på.

– Jeg forbedret meg ikke fra året før. Det vi holder på med er veldig målbart, og det som egentlig ikke klaffet var å få ut et maksimalt løp i konkurranse som stod i stil med det jeg presterer på trening.

– Dette er likevel det jeg ønsker å holde på med. Treningsgruppa vår består av en veldig fin gjeng som det er lett å trives i. sier Nora som trener sju økter i uka!

Arne Røstad kommer fra Støren og tar gjerne turen inn til byen for å trene med gruppa til Frank Fiske, og 21-åringen som kommer fra langrenn serverer en høyst interessant analyse i forhold til økonomi.

– Det er tre år siden jeg sluttet med langrenn nå, og jeg liker veldig godt å trene med denne gjengen. Og så er det mye billigere, da. I langrenn trenger du flere par ski for å være rustet til å kjempe i toppen. Å løpe 100 meter er nesten gratis i forhold.

Nå vil vel sjefen sjøl, Frank Fiske, sikkert mene at både piggsko og andre sko trengs for å løpe fort og trene godt, men en forskjell er det utvilsomt!

Han drømte om å bli rockestjerne – men så ble det et liv med friidrett

Posted on by admin

Mange utøvere minnes som oftest både personlige rekorder og plasseringer på veg mot delmål og prestasjoner i idrettskarrieren. Helt slik er det likevel ikke for 47-åringen som opprinnelig kommer fra Frei på Nordmøre.

Etter hvert fikk han likevel delta i ungdomsmesterskapet og han gjorde seg bemerket på en positiv måte. Men han var fortsatt like mye besatt av tekstene til Neil Young og andre kjente rockemusikere.

– Jeg skulle bli rockestjerne! Det var ikke tull heller det. Jeg spilte gitar i band og holdt på med musikk helt til jeg var 18-19 år. Det var mange fra det samme årskullet som fortsatt har en fin karriere innen musikken, som Brynjar og Håvard Takle Ohr, Håvard Wiik og Sondre Meisfjord.

– Fram til jeg var 18-19 år så var musikken viktigere enn friidretten!

Dermed fikk vi også svar på årsaken til at tider og prestasjoner fra disse årene ikke står i fokus. Heller ikke lidenskapen for fotball, som hans faderlige opphav Bjørn Fiske var mer eller mindre besatt av etter nær 400 kamper for Kristiansund fotballklubb, var noe som kunne endre dette.

– Jeg var med på treninger både innen fotball og også turn som min mor Anne Karin (Ringsø) hadde holdt på med. Men jeg var liten av vekst og spedbygd, så jeg ble «moset» på fotballtreningene og fant meg ikke til rette.

TRENER-BAUTA: Frank Fiske gir mye av æren for at han fikk den karrieren han faktisk fikk til trener-bautaen i IL Norodd, Stein Ohr. Foto Privat

Stein ohr var arkitekten

På skolen var gymtimene et sted der Frank Fiske trivdes stadig bedre. Han merket at han var blant de aller raskeste.

– Jeg minnes at det var en som het Ramael som slo meg på 60 meter da vi var 10 år, men jeg var rask selv også, og i skolekamper var jeg med på 60 meter, lengde og høyde. Aller best likte jeg høyde der jeg hoppet 1,40 mens jeg var 12-13 år.

Fortsatt var det gymtimene på skolen som var stedet for trening. Men på ungdomsskolen skulle det skje en endring. En ildsjel av en lærer skulle få stor betydning, også i Frank Fiskes tilfelle. Stein Ohr var lærer på ungdomsskolen på Frei og medlem av Kristiansund-laget IL Norodd.

Ohr var først og fremst sprinter, men ble etter hvert en bauta i idrettslivet i Kristiansund. For Frank Fiske skulle han få stor betydning. Selv vant Ohr flere titalls NM-gull i veteran-NM. Dessverre gikk han bort i 2017, bare 68 år gammel.

– Stein Ohr var en trener-bauta i flere tiår. Svein Erik Storlien var en av de som vokste opp i klubben før min tid. For min egen del kan jeg si at Stein Ohr var arkitekten bak det som ble meg som utøver, slår Frank Fiske fast.

Som en del av Norodd-miljøet ble Frank Fiske formet, uten at de helt store resultatene ble oppnådd Han kvalifiserte seg til ungdomsmesterskapet i 1992, men nådde ikke opp. Senere ble det flere ungdomsmesterskap med habile resultater.

– Vi fant ut at distanser lenger enn 100 meter passet bedre og jeg minnes Ann Mari Hammer sa til meg en gang at jeg burde satse på 400 meter. Jeg tror det var hun som sa det så konkret først. Men det var Stein Ohr jeg holdt kontakten med utover i hele karrieren. Han var en jeg alltid kunne ringe til når det var noe jeg ønsket å snakke om.

På lag med vebjørn rodal

I 1994 var Frank Fiske ferdig med russetida og klar til å ta neste skritt i livet. På Oppdal jobbet sterke ildsjeler med å bygge opp et «team» rundt Vebjørn Rodal som allerede viste at han hadde forutsetninger for å lykkes med noe stort.

– Jeg ble invitert til å bli en del av «Kamelgruppa », med Lars Erik Ulseth som selve administratoren. Kamel-navnet stod vel for noe slikt som knallhardt, artig, miljø, enkel og løping, om jeg ikke minnes feil.

– Denne gruppa hadde helt klart et overordnet mål. Vi skulle bidra som sparringpartnere for Vebjørn og optimalisere hans trening når de aktuelle distansene stod på treningsprogrammet. For min egen del var det vel først og fremst distansene fra 100 meter og opp til 400 meter hvor jeg kunne presse fram det ypperste fra Vebjørn.

Dermed la Frank Fiske gitaren på hylla, for godt.

– Livet som toppidrettsutøver passer ikke å kombinere med det å være rockemusiker. Det sier seg selv. Fra nå av ble det satsing på friidretten.

TRENINGSGRUPPA: Frank Fiske kan stolt vise fram deler av treningsgruppen han leder. Her på plass i den flotte Ranheimshallen. Foran fra venstre: Stine Hageler, Nora Berg Fiske, Vilje Gruben, Paula Aunvåg Matsen, Nora Murvold Trandum, Nora Storås Sommer, Margrethe Hamland Gystad, Petter Irgens, Magnus Stormo Isaksen og Lars Stevens. Tre av ungdommene er medlemmer av Trondheim friidrett, mens resten tilhører Strindheim IL.

Nm-gull på 400 meter

Etter en magisk tid der hele «Kamel-gruppa» kunne glede seg over Vebjørn Rodals historiske gull på 800 meter i Atlanta i 1996, fortsatte Frank Fiske å gjøre framskritt på spesialdistansen 400 meter.

1994 ble siste sesongen i IL Norodd, og etter ett år på Lillehammer i forbindelse med militæret, ble det Frol IL videre for Frank Fiske fra 1996. Det var laget der Lars Erik Ulseth var en sentral brikke.

Ulseth og Fiske var også harde konkurrenter på friidrettsbanen. Nettopp i 1996 vant Ulseth NM-bronsen på 400 meter etter brødrene Douglas som nå byttet roller. Etter fire NM-gull til Atle, var det nå Quincy som vant sitt første av ni NM-gull på 400 meter.

I 1997 lyktes Frank Fiske med et godt løp i NM, og nå var det han som inntok pallen av Frolløperne på 400 meter med sølv og 47,75. Bedre skulle det gå ett år senere.

– Det var storm og håpløse forhold året etter da jeg lyktes i å vinne NM-gullet på 400 meter. Det værutsatte anlegget på Askøy bød på utfordrende forhold, og vinnertiden min ble ikke bedre enn 48,08. Men prestasjonen var god som gull, slår han fast.

– Hadde det ikke vært for Quincy Douglas, så kunne det blitt flere NM-gull for min del også konstaterer, Frank Fiske.

Neste år perset han i finalen på 400 meter med pene 46,99, men Quincy var fortsatt for sterk. Det samme gjentar seg for tredje gang i 2000 da Frank innkasserer sitt tredje NM-sølv totalt i tillegg til ett NM-gull og NM-bronsen i 2001.

I 1999 vant Frank Fiske NM-gull på 400 meter innendørs i Stangehallen. I tillegg til dette har han to NM-sølv og en NM-bronse i stafetter med Frol IL. Han deltok også i landskamper og blant annet Golden League.

– I ettertid er jeg ikke helt fornøyd med det jeg presterte tidsmessig. Hadde jeg vært ett sekund raskere på 400 meter ville jeg vært mer fornøyd.

PÅ JOBB: Frank Fiske på jobb i Løplabbet Lade, en av to forretninger han har i Trondheim. I dag lever han godt av å selge spesialsko til løpere.

Det nye livet

Allerede mens løpekarrieren var på topp, satset frank Fiske på utdannelse. Først to med idrett på NTNU og deretter tre år med økonomi og administrasjon. Det var på denne tida han traff sin blivende kone, Ingrid Berg. Etter hvert kom også barna Nora (19) og Thomas (16).

Igjen skulle Lars Erik Ulset være en viktig brikke. Han kunne tipse om en mulighet i spesialbutikken Løplabbet sin filial i Olav Trygvassons gate. Etter et års tid skulle det bli en rimelig dramatisk vending da forretningen gikk med i en brann, uten at eieren var interessert i å benytte pengene til å fortsette i andre lokaler.

Nå var Frank Fiske bitt av kjøpmannsbasillen og sammen med en kamerat startet de sitt eget firma under navnet «O2 Sport».

– Vi startet med en liten butikk og to ansatte i Kjøpmannsgata i 2003, og nå sitter vi her i dag med to butikker og 20 ansatte som til sammen utgjør sju årsverk, sier Frank og tar et kvantesprang inn i livet han lever i dag.

Løplabbet kom tidlig inn igjen i et utstrakt samarbeid med O2 Sport. Varespekteret er i stor grad løpesko for løpere.

– Ja, vi selger løpesko til løpere og ikke joggesko for grillere, ler butikksjefen som for lengst har kikket på skoutstyret som journalisten stiller med.

Han innrømmer villig at der andre ser på diverse andre ting, så er det skoene som opptar Frank Fiske om han rusler en tur på byen.

– Jeg har sikkert fått en slags yrkesskade, for jeg ser alltid først på det folk har på beina, humrer han.

– Selv om vi har 15000 kunder innom butikkene i løpet av et år kan jeg med sikkerhet se hvem som benytter sko fra oss.

I dag eier Frank Fiske 67 prosent av aksjene i firmaet. I 2021 nådde fi rmaet 20 millioner i omsetning og hadde et resultat på to millioner kroner.

LØPE FRANK: Frank Fiske på ei av tredemøllene der kundene kan teste sko og bli filmet for å se seg selv i etterkant. For kresne kunder er kun det beste godt nok.

Trives i trenerrollen

I dag framstår 47-åringen både som veltrent og atletisk, i stor kontrast til guttungen som etter eget sigende ble most blant jevnaldrende på fotballbanen som yngre.

Når han låser butikken etter en ny dag som butikksjef, går han inn i trenerrollen med unge friidrettstalenter i en spennende treningsgruppe.

– Ja, jeg kan vel si at det går i friidrett og løping på ett eller annet vis det aller meste av tiden. Blir det noe tid til overs, prøver jeg etter beste evne å benytte det på kona og meg.

Treningsgruppa består av 10-12 utøvere i alderen 15 til 23 år.

– Noen er på hver trening og noen er ikke fast. Men alle er hjertelig velkommen!

– Mitt ønske er å legge til rette for ungdommene på en inkluderende måte. Det at utøverne føler at de har et morsomt treningsmiljø som de trives i, er alfa og omega, understreker han.

– At utøverne trives sammen med hverandre er også avgjørende, om du ikke gjør det blir det fåfengt. Du kan dra på trening å «dasse» rundt, eller du kan dra på trening og ha det artig.

Utfordrende alder

– Det er viktig å være klar over at utøverne i treningsgruppa mi er i en alder der det er naturlig å ta inn over seg at voksenlivet nærmer seg. Kanskje er det ikke like naturlig for alle å satse på idrett når du er 17 år. Da er det ikke overraskende om den indre motivasjonen kan variere på utøverne.

– Jeg vil si at tre-fire av utøverne virkelig vil trene for å bli best mulig, og har fokus på det når de kommer til trening. Da blir det naturlig at disse får mye oppmerksomhet og at treningsopplegget i stor grad retter seg mot å ta vare på disse. Og så finner jeg tilpasning for den enkelte av de øvrige, forklarer han.

De som trener mest i gruppa gjennomfører kanskje 8-9 økter i uka, mens enkelte andre kan være nede i 3-4 økter.

Da vi møter Frank Fiske og ungdommene i den flotte Ranheimshallen et par timer senere, foregår treningen delvis i grupper etter litt felles oppvarming. Noen kjører kondisjon, andre trener styrke og gjennomfører sprintøvelser med forskjellig belastning.

Alt er variert og foregår innen en svært så harmonisk ramme.

FULLT TRØKK: Det spares ikke på innsatsen. Her er det Lars Stevens som holder igjen Petter Irgens, mens Frank Fiske gir Paula Aunvåg Matsen ekstra belastning.

– Fantastisk med atlanten!

Som opprinnelig nordmøring har Frank Fiske fulgt godt med på mye av det som har skjedd rundt hans gamle hjemmebane i Kristiansund, Atlanten stadion.

Allerede i 2005 kom den dramatiske meldingen om at NFIF ikke lenger kunne tillate stevner og arrangement på grunn av at anlegget var så nedslitt. Siden den gang har det blitt jobbet mye og godt i flere instanser, og i 2018 fant Kristiansund kommune pengene som måtte til.

Endelig prislapp på hele anlegget blir 160 millioner kroner. I tillegg skal IL Norodd bygge klubbhus med en prislapp på 26 millioner kroner på toppen av tribuneanlegget.

– Det er helt fantastisk det de får til på nye Atlanten. Det blir et av de aller beste anleggene vi har i landet. Og etter det jeg forså blir det også ei sprintstripe innendørs.

– Nå får Kristiansund et moderne anlegg der de på litt sikt kan arrangere store stevnet og ikke minst NM.

– Det aller viktigste er likevel betydningen den nye Idrettsparken vil få for rekrutteringen i regionen, utdyper Frank Fiske som på ingen måte har glemt røttene han kommer fra.

Fire gjeve priser

Posted on by admin

FRIIDRETTENS VENNER har en lang tradisjon for å dele ut priser etter sesongen. Friidrettsåret 2022 har vært nok et fantastisk år med mange gode resultater. Det var en tett og sterk konkurranse om flere av prisene.

Jakob Ingebrigtsen ble for andre gang tildelt prisen «Årets navn i norsk friidrett». Første gang var i 2018. Den forrykende 2022 sesongen startet med verdensrekord 1.500m innendørs (3.30.60). I juli ble det VM sølv på 1.500 meter og VM gull på 5.000 meter, for så en måned etterpå ta EM gull, på de to samme distansene som gav medaljer i VM. Jakob avsluttet sesongen i Zürich med å vinne 1.500 meter Diamond League-finalen på tiden 3.29,02 – årsbeste i verden. Dermed vant han det gjeve Diamond League diamant-trofeet i år, etter å ha blitt nummer to i de to siste finalene.

Prisen «Friidrettens Venners prestasjonspris» for 2022 ble tildelt Eivind Henriksen, IK Tjalve. Eivind Henriksen fulgte opp det smått sensasjonelle OL-sølvet fra i fjor, med et nytt historisk mesterskap i juli og tidenes første norske sleggemedalje i et verdensmesterskap. Det var andrekastet hans på 80,87 meter, det nest lengste i karrieren, som ga ham bronsemedaljen i Eugene (USA). Etter finalen viste EKG-målingen at han hadde pågående hjerteflimmer og han måtte på sykehus for å få hjelp med å komme tilbake til normal hjerterytme. Sommerens andre mesterskapsmedalje sikret Eivind seg under friidretts-EM i München. Der ble det en flott bonsemedalje.

Prisen «Friidrettens Venners utviklingspris» for 2022 ble tildelt Sander Aae Skotheim, IK Tjalve. 20 år unge mangekjemperen Sander Aae Skotheim ble nummer sju i tikampen i friidretts-EM i München (8211 poeng). En måned tidligere ble Skotheim nummer 15 i VM-debuten (8062 poeng). I våres, under Multistars i Grosseto (ITA), satte Skotheim ny pers med 8298 poeng.

Prisen «Friidrettens Venners parapris» for 2022 ble tildelt Vegard Dragsund Sverd, IL Norna-Salhus. Vegard Dragsund Sverd er klassifisert i para-friidrett T13. I forsøket på 100 meter under NM, satte Vegard norsk rekord i paraklassen T13 med 10.95/- 1.8. Han har i tillegg perset på 200 meter, 400 meter og 60 meter innendørs.

Tette dueller i nm terrengløp

NM terrengløp lang løype ble arrangert på Storetveitmarken i Bergen 9. oktober. Det ble spennende i begge seniorklassene der Andrea Modin Engesæth og Magnus Tuv Myhre var de sterkeste. Tuv Myhre måtte finne fram alle kreftene for å ta andremann Jacob Boutera.

– Jeg var aldri sikker på at jeg skulle ta han, det er mye som kan skje i stor fart ned en bakke med myr i bunnen, sa Tuv Myhre til Kondis.no. Kasper Fosser ble tredjemann i seniorklassen.

I kvinneklassen ble kampen om NM-tittelen en duell mellom Andrea Engesæth og Kristine Meinert Rød.

– Den siste runden måtte jeg kjempe. Det var så seigt, heldigvis var vi to om det. Jeg var stresset hele det siste kilometeren, sa Andrea Engesæth til kondis.no. Hanne Mjøen Maridal som for øvrig har hatt en fantastisk høstsesong, fikk bronse.

FEARNLEYS ÆRESPRIS: Salum Kashafali var blant dem som mottok Fearnleys ærespris. Foto: Kristin Roset

Fire idrettsutøvere fikk fearnleys ærespris – første gang for parautøvere

Jesper Saltvik Pedersen, Salum Kashafali, Marte Olsbu Røiseland og Karsten Warholm ble tildelt Fearnleys olympiske og paralympiske ærespris. Prisen tildeles for fremragende prestasjoner i OL og Paralympics. Utdelingen ble gjort under et arrangement på Olympiatoppen i Oslo, og det var første gang at parautøvere ble hedret. Prisen ble initiert av skipsreder Thomas Fearnley etter de olympiske vinterleker i Oslo i 1952, og ble i mange år tildelt norske utøvere for prestasjoner i sommereller vinter-OL. I fjor ble det bestemt at prisen også skal deles ut for prestasjoner i Paralympics. Etter at det i løpet av et drøyt halvår i 2021 og 2022 ble avviklet to OL og to Paralympics, har Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) besluttet å gi prisen til Karsten Warholm, for OL i Tokyo, Salum Kashafali, for Paralympics i Tokyo, Marte Olsbu Røiseland (skiskyting), for OL i Beijing og Jesper Saltvik Pedersen (alpint), for Paralympics i Beijing.

Strengere regler for kongepokaler

Det blir nye retningslinjer for utdeling av kongepokaler. Blant endringene er at hver idrett må innfri et aktivitetskrav. Det kom fram på et mediemøte med toppledelsen i Norges idrettsforbund (NIF). Reglene for kongepokaler ble sist revidert i 1996.

– Som det heter på idrettsspråket: Det er noen sesonger siden. Så dette var på tide, og det er gjort et ganske omfattende arbeid i lang tid for å se på hvordan kriteriene kan fange nåtiden, sa generalsekretær Nils Einar Aas.

Han omtalte dagens retningslinjer som «utdaterte» og «upresise». Det ble også lagt vekt på at parautøvere sjelden blir vurdert eller når fram i kåringer av kongepokaler. Det håper man å få gjort noe med når endringene trer i kraft. NIF ønsker også færre skjønnsmessige vurderinger.

Framover må hver idrett ha minst 1500 aktive utøvere for å kunne dele ut kongepokaler. I en overgangsperiode til 2024 skal hvert særforbund og NIF dele 50/50 på kostnadene knyttet til utdelingene.

Åretseuropeiskeutøver

Høsten er tid for flere priser, og det er vanskelig å komme utenom Jakob Ingebrigtsen. I kåringen av årets europeiske utøver var vår norske løpestjerne nominert sammen med svenske Armand Duplantis og den greske lengdehopperen Militadis Tentoglou. Det endte med dødt løp mellom Ingebrigtsen og Duplantis. Dette er første gang prisen deles. Femke Bol fra Nederland ble kåret til årets kvinnelige utøver, mens Elina Tzengko fra Hellas og Mykolas Alekna fra Litauen ble årets stjerneskudd. De ble hedret under en galla i Estlands hovedstad Tallinn.

NY VRI: Vanligvis arrangeres Hoved-NM fra fredag til søndag. Neste år vil NM gå fra torsdag til lørdag på Jessheim stadion. Foto: Ull/Kisa.

Hoved-nm fra torsdag til lørdag

Styret i Norges Friidrettsforbund har besluttet at Hovedmesterskapet arrangeres fra torsdag til lørdag (6. til 8. juli) i 2023. Det er Jessheim som skal holde mesterskapet neste år. Dette blir tredje gangen Ull/Kisa arranger NM i friidrett. Først i 1994 og deretter i 2014.

Så løftet han sporten til nye høyder!

Posted on by admin

Hadde flertallet fått råde hadde Leif Roar aldri verden fått reist til Tyrvinglekene som 15-åring, og han hadde heller ikke noen år senere kommet med på landslagssamlingen for landets aller beste seniorer i Romania.

Ildsjelene

Leif Roar Falkum bodde hjemme hos foreldrene Inga (Ottem) og Trygve til han var 19 år og ferdig med gymnaset. Han minnes med takknemlighet den betydningen de mange voksne ildsjelene fikk for det som skulle skje videre.

– Først kom Kai Moslin fra Oslo, og så var løkkeserien i fotball plutselig i gang. Vi hadde fem-seks lag bare på selve Sunndalsøra. Jeg spilte på Øra, siden jeg bodde i Nordmørsvegen. Selv var jeg overhodet ikke et balltalent. Men fotballen fikk på denne tiden et helt avgjørende løft som senere har fått stor betydning i Sunndal.

– Vi guttene solgte Aura Avis ute i gatene hver tirsdag og fredag, tror jeg det var. Der ble vi kjent med Einar Sæter som tipset oss om aktivitet i friidrett. Sæter var selv en habil utøver.

– Jeg var 11-12 år da jeg hoppet 3,29 meter i lengde i den aller første konkurransen. Uka etter hoppet jeg høyde. Hvor høyt jeg hoppet minnes jeg ikke, men jeg syntes jeg hadde prestert helt greit. Men rask var jeg ikke.

Leif Roar slet etter hvert med å bli tatt ut på fotballagene. Men så kom Einar Johnsen til Sunndal. Han var utdannet ingeniør, som faren til Leif Roar. Og nå ble det mer struktur over friidretten for de yngre.

GODT HUMØR: Den store NM-dagen i midten av august i 1973 starter med gråvær på Lerkendal, men humøret er på topp hos Leif Roar Falkum.

Nm-gull røk i jubelen

Mens flertallet av de voksne mente de ikke skulle bruke av lagets penger for å sende Leif Roar Falkum til de årlige Tyrving-lekene i 1964, fikk likevel Einar Johnsen viljen sin.

– Johnsen stod på sitt. Jeg synes dette understreker hvor stor betydning ildsjelene kan spille i idretten. Selve konkurransen endte med 3. plass, noe som vel overbeviste de fleste i ettertid. Men selv var jeg nok fortsatt mest opptatt av at jeg skulle sette personlige rekorder. At jeg skulle bli «god», var nok aldri mitt fokus.

Etter hvert mottok han treningsprogram fra forbundsmannen Knut Erik Høiby, som også hadde gode kontakter i det svenske høydehoppmiljøet.

Mye av det Leif Roar eventuelt manglet i beina, satt kanskje i stedet i hodet på denne tida. For da gymnaset ble avsluttet i 1968, gikk han ut som preseterist, som det kaltes den gang. Han hadde med andre ord karakteren meget godt, i samtlige fag og kom direkte inn på medisinstudiet på første forsøk!

I 1969 gikk junior-NM på Bislett. Leif Roar var stasjonert på Kjevik som et ledd i medisinstudiet. Han var siste års junior. Formen var på plass. Saksestilen var forlatt for lengst. Nå var det dykk som gjaldt.

– Det utrolige skjedde. Jeg leverte vinnerhoppet og var over 1,99. Men i den spontane jubelen ble matta skjøvet inn i høydestativet, slik at lista falt ned! Dermed ble hoppet underkjent. Jeg ble stående med 1,96. En real nedtur, selv om det ble NM-sølv.

MED TOPPLUA PÅ: De første oppvarmingshoppene skjer med topplua godt trukket ned over ørene.

Flop gir håp

– Dykk var ikke min stil. Det var mye rå kraft i satsøyeblikket som skulle til for å nå de store høydene. Min personlige rekord med dykk er på 2,01 fra Isfjorden i Romsdal. Den satte jeg mens jeg var hjemme i Sunndal på sommerferie i 1971.

Med «saks» hoppet Leif Roar 1,87 meter, mens han gikk på gymnaset.

I Mexico City i 1968 skjedde ting som har satt sine spor i friidrettshistorien. I lengdegropa strakk amerikanske Bob Beamon seg til 8,90 meter i lengde, 55 centimeter over gjeldende verdensrekord.

Minst like stor oppmerksomhet ble det da amerikaneren Dick Fosbury hoppet over høyde etter høyde med hodet og ryggen først. Han stoppet ikke før han vant OL-gullet og satte olympisk rekord med 2,24 meter. Friidrettsverdenen hadde fått noe å snakke om.

MINNER: Minnene fra idretten er mange for Leif Roar Falkum, og fortsatt er psykiateren aktiv i Ressursklinikken på Lillestrøm.

Overrasker skeptikerne

Vi er framme ved landslagssamlingen i Romania i 1971. Arne Børgesen med all sin idrettslige erfaring hadde sørget for at Leif Roar likevel hadde fått bli med våre aller beste utøvere, selv om mage mente han ikke var god nok.

Leif Roar bodde på Kringsjå og representerte Tjalve etter at han flyttet til Oslo. Treningen foregikk for en stor del på Idrettshøgskolen, der Arne var en sentral trener og administrator.

– I Romania begynte vi å «leke oss» med denne nye stilen. Terje Haugland, faren til Hanne (VM-gull i høyde i Athen med 1,99 m i 1997) hadde forsket på stilen i forkant. For min egen del ble det nærmest en a-ha-opplevelse.

– Lenge var det nesten ingen som egentlig skjønte hva amerikaneren holdt på med. Men «Fosbury flop», som stilen ble kalt, passet min fysikk. Jeg både skjønte og kjente raskt at dette var noe for meg.

Selvtilliten vokste. Samtidig var Tjalve en klubb med tradisjoner. På den årlige torskeaftenen, den store høstfesten, møtte han Audun Boysen, Hallgeir Brenden, Carl-Fredrik Bunæs, Arne og Knut Kvalheim, for å nevne noen..

– Det ga en spesiell følelse å få møte mange av karene som jeg bare hadde hørt om på radioen, og sett opp til. Nå var jeg på mange måter en del av dette selv.

– Reidulv Førde var lærer på Idrettshøgskolen og han satte seg skikkelig inn i den nye stilen. Snart hjalp han meg til en følelse av at flopen var som skapt for meg. På denne tiden utviklet jeg også et vennskap med storhopperen Ingolf Mork fra Molde. Han hjalp meg med både styrke- og spensttrening.

Under NM på Hamar i 1971 vant Leif Roar sitt første av i alt fem NM-gull. Han vant også de tre påfølgende årene, samt i 1976. I 1978 ble det NM-sølv.

JUBLER: Her jubler Leif Roar Falkum i karakteristisk stil for NM-gull nummer fire på Hønefoss i 1974.

Rekordhøyder

I løpet av sommeren i 1971 forbedret Leif Roar persen fra 2,03 på Hamar til 2,10 på Bislett på tampen av sesongen.

– Lista lå på 2,11 som ville vært norsk rekord, men kontrollmålingen viste at den lå en halv centimeter lavere. Dermed ble det «bare» 2,10 og tangering av Stein Slettens norske rekord. I 1972 var det nettopp 2,11 som sikret NM-gull nummer to, og i Trondheim året etter ble Leif Roar Falkum også tildelt sin første av i alt tre kongepokaler da han slo til med 2,15. Han vant Kongepokalen også på Hønefoss året etter og i Askim i 1976. Den siste vant han etter et nytt rekordhopp. Nå med 2,19 meter.

Alle tre kongepokalene vant han med løperlegenden med Grete til fornavn, ved sin side. I 1975 skiftet Grete fra Andersen til Waitz.

Den aller siste rekorden satte Leif Roar i Molde i august 1976.

– Det var en stor opplevelse for meg endelig å klare 2,20 i konkurranse. Mor og far og mange bekjente var til stede.

KLAR FOR 2,06: Leif Roar er klar for 2,06. Fire hoppere går over denne høyden, men bare Leif Roar Falkum kommer enda høyere.

Karrierebeste med angst

Det skjedde mye dramatikk rundt høydekonkurransen under EM i Roma i 1974 for Leif Roars vedkommende. Sjetteplassen til slutt var grei nok, men han var med i tetkampen da han tok 2,16 i første forsøk. Fordi så mange rev undervegs, skulle det gå nesten en time til lista ble lagt opp på 2,19. På den gloheite arenaen gikk Leif Roar tom for krefter.

Under kvalifiseringen skjedde noe som den erfarne psykiateren den dag i dag kan finne på å benytte i møte med sine pasienter på Ressursklinikken på Lillestrøm.

– Lista lå på 2,14. Den høyden måtte jeg over for å komme til finalen. Jeg hadde revet i mine to første forsøk. Så skjedde det jeg aldri opplevde hverken før eller senere. Jeg fikk angstanfall i det jeg stilte meg opp!

– Jeg ble svimmel, hjertet dundret og beina var som gele. Men jeg kunne jo ikke reise hjem! Så begynte jeg å fokusere og ta meg sammen. Rutinene og visualiseringen fikk meg til å se meg selv høyt over. Likevel var det som om beina ikke bar meg da jeg startet tilløpet.

– Det ble mitt beste hopp i hele karrieren! Kanskje i nærheten av 2,25! Jeg har sett det på bilde. Jeg var virkelig høyt over.

– Når du har angst er du i nærheten av kreftene dine. Angst og aggressivitet brukt på en positiv måte i forhold til prestasjoner kanaliserer kraft!

Leif Roar holder på 1976-sesongen som sin aller beste. Finale og 14. plass under OL i Montreal og 5. plass under innendørs-EM i Munchen med 2,19 i tillegg til pers og kongepokal.

Elleve ganger i løpet av karrieren tangerte, eller satte Leif Roar Falkum nye rekorder.

Etter en landskamp på Bislett i 1974 følte Leif Roar at han hadde mer å gi. Han varmet opp på nytt etter konkurransen. La lista opp på ønsket høyde, uten å måle. Han gikk over. Da høyden ble målt, viste målbåndet 2,23. Resultatet kunne selvsagt ikke godkjennes.

SAMMEN MED LØPELEGENDEN: Leif Roar Falkum med sin første av tre kongepokaler i 1973. Han vant Kongepokalen også i 1974 og 1976. Alle gangene sammen med løperlegenden Grete Waitz.

Ressursklinikken

Etter en lang og innholdsrik karriere med hvit frakk, landet Leif Roar Falkum og to kollegaer på Ressursklinikken, som de etablerte på Lillestrøm i 2006.

Han gikk tidlig inn på psykiatrien etter at turnustjenesten var over og han hadde vært innom både nevrologisk avdeling og psykiatrisk avdeling på Ahus.

I 1984 var han ferdig utdannet psykiater. Fram til 2006 var han først overlege og deretter avdelingsoverlege ved Ahus.

Et politisk vedtak som ga pasientene en garanti og samtidig en mulighet til å oppsøke privat behandling dersom fristen for offentlig behandling ikke ble overholdt, lå bak etableringen på Lillestrøm.

– To av oss står fortsatt på eiersiden. Vi driver en privatklinikk som tilbyr utredning og behandling for alle typer psykiske lidelser, oppsummerer Leif Roar Falkum.

TRE KONGEPOKALER: Leif Roar Falkum fra Sunndal og Tjalve kronet en begivenhetsrik karriere med tre kongepokaler i høydehopp. I alt vant han fem NM-titler på 1970-tallet.

Norske friidrettsrekorder pr. 2022

Posted on by admin

Den norske stavhopphistorien i OL-sammenheng er ikke omfattende. Carl- Albert ‘Flisa’ Andersen vant vår eneste OL-medalje med sin bronse i Paris 1900 med 3,20m, dvs 2,66m lavere enn dagens norgesrekord uten at det forringer Flisas prestasjon – omstendighetene er bortimot usammenlignbare. Den eneste internasjonale medalje siden da på utendørs seniornivå er Pål Haugen Lillefosses bronse i EM 122 år senere. Nærmest har vært Erling Kaas med fremragende fjerdeplass i London 1948 og sjetteplass i Helsinki 1952, i tillegg til fjerde- og femteplass i EM 1946 og 1950. Men statistikken kunne fort vært bedre. Verdensrekordholder på den tid, Charles Hoff, var nemlig skadet i Paris 1924 og deltok ikke i stav, dog ikke mer skadet enn at han løp 400m og inn til åttendeplass på 800m. Hans verdensrekord da var 4,21m, og Lee Barnes tok gull med 3,95m …

Det er altså 122 år siden første og til nå siste norske OL-medalje. Men det ser faktisk lysere ut, Lillefosse og brødrene Guttormsen representerer et realistisk håp om det – om bare Armand Duplantis kunne legge opp da!!

110 METER HEKK: Vladimir Vukicevics ett år gamle 13,42sek ville vært verdensrekord for 63 år siden i 1959 som en forbedring av Martin Lauers 13,56sek (13,2sek), men ville blitt slått av Rod Milburns 13,24sek i 1972. Foto: Caroline Graham

Menn

100m: Jaysuma Saidy Ndures 11 år gamle 9,99sek ville vært verdensrekord for 54 år siden i 1968 som en forbedring av Charlie Greene’ 10,02sek, men ville blitt slått av Jim Hines’ 9,95sek samme år.

200m: Jaysuma Saidy Ndures 15 år gamle 19,89sek ville vært verdensrekord for 54 år siden i 1968 som en forbedring av Tommie Smith’s 20,0sek, men ville blitt slått av dennes 19,83sek samme år.

400m: Karsten Warholms fem år gamle 44,87sek ville vært verdensrekord for 62 år siden i 1960 som en forbedring av – i samme løp – Otis Davis’ 44,9 (45,07sek) og Carl Kaufmanns 44,9sek (45,08sek), men ville blitt slått av Tommie Smiths 44,5sek i 1967.

800m: Vebjørn Rodals 26 år gamle 1.42,58min ville vært verdensrekord for 45 år siden i 1977 som en forbedring av Alberto Juantorenas 1.43,44min, men ville blitt slått av Sebastian Coes 1.42,33min i 1979.

1500m: Jakob Ingebrigtsens 3.28,32min vært verdensrekord for 30 år siden i 1992 som en forbedring av Noureddine Morcelis 3.28,86min, men ville blitt slått av dennes 3.27,37min i 1995.

3000m: Jakob Ingebrigtsens to år gamle 7.27,05min ville vært verdensrekord for 30 år siden i 1992 som en forbedring av Moses Kiptanuis 7.28,96min, men ville blitt slått av Noureddine Morcelis 7.25,11min i 1994.

5000m: Jakob Ingebrigtsens ett år gamle 12.48,45min ville vært verdensrekord for 27 år siden i 1995 som en forbedring av Moses Kiptanuis 12.55,33min, men ville blitt slått av Haile Gebrselassies 12.44,39min samme år.

10000m: Sondre Nordstad Moens tre år gamle 27.24,78min ville vært verdensrekord for 45 år siden i 1977 som en forbedring av Samson Kimobwas 27.30,47min, men ville blitt slått av Henry Ronos 27.22,47min året etter.

Maraton: Sondre Nordstad Moens fem år gamle 2.05,48t ville vært verdensrekord for 24 år siden i 1998 som en forbedring av Ronaldo da Costas 2.06,05t, men ville blitt slått av Khalid Khannouchis 2.05,42t året etter.

110m hekk: Vladimir Vukicevics ett år gamle 13,42sek ville vært verdensrekord for 63 år siden i 1959 som en forbedring av Martin Lauers 13,56sek (13,2sek), men ville blitt slått av Rod Milburns 13,24sek i 1972.

400m hekk: Karsten Warholms verdensrekord i 2021 ville i 2022 vært rekord på 400m flatt for 55 år siden.

3000m hinder: Jim Svenøys 25 år gamle 8.12,05min ville vært verdensrekord for 49 år siden i 1973 som en forbedring av Ben Jipchos 8.14,0min, men ville blitt slått av Anders Gärderuds 8.10,4min i 1975.

Høyde: Steinar Breidsvoll Hoens 25 år gamle 2,36m ville vært verdensrekord for 41 år siden i 1981 som en tangering av Gerd Wessigs 2,36m, men ville blitt slått av Zhu Jianhuas 2,37m i 1983.

Lengde: Ingar Bratseth-Kiplesunds tre år gamle 8,10m ville vært verdensrekord for 91 år siden i 1931 som en forbedring av Chuhei Nambus 7,98m, men ville blitt slått av Jesse Owens’ 8,13m i 1935.

Stav: Pål Haugen Lillefosse og Sondre Mogens Guttormsens 5,86m ville vært verdensrekord for 38 år siden i 1984 som en forbedring av Sergej Bubkas 5,85m, men ville blitt slått av samme manns 5,88m samme år.

Tresteg: Ketill Are Hanstveits 23 år gamle 17,27m ville vært verdensrekord for 54 år siden i 1968 som en tangering av Nélson Prudencios 17,27m, men ville blitt slått av Viktor Sanejevs 17,39m i samme konkurranse.

Kule: Lars Arvid Nilsens 36 år gamle 21,22m ville vært verdensrekord for 58 år siden i 1964 som en forbedring av Dallas Longs 20,68m, men ville blitt slått av Randy Matsons 21,52m året etter.

Diskos: Knut Hjeltnes’ 37 år gamle 69,62m ville vært verdensrekord for 46 år i 1976 siden som en forbedring av Mac Wilkins’ 69,18m, men ville blitt slått av samme manns 69,80m samme år.

Slegge: Eivind Prestegård Henriksens ett år gamle 81,58m ville vært verdensrekord for 42 år siden i 1980 som en forbedring av Jurij Sedykhs 80,64m, men ville blitt slått av Sergej Litvinovs 81,66m samme år.

Spyd: Andreas Thorkildsens 16 år gamle 91,59m ville vært verdensrekord for 30 år siden i 1992 som en forbedring av Steve Backleys 91,46m, men ville blitt slått av Jan Železnýs 95,54m året etter.

Tikamp: Markus Rooths 8307 poeng i 2022 ville vært verdensrekord for 55 år siden i 1967 som en forbedring av Kurt Bendlins 8235 poeng, men ville blitt slått av Bill Toomeys 8310 poeng i 1969.

5000 METER: Karoline Bjerkeli Grøvdals 14.31,07min i 2022 ville vært verdensrekord for 25 år siden i 1997 som en forbedring av Dong Yanmeis 14.31,27min, men ville blitt slått av Jiang Bos 14.28,09min samme år. Foto: Kristin Roset

Kvinner

100m: Ezinne Okparaebos ti år gamle 11,10sek ville vært verdensrekord for 55 år siden i 1967 som en forbedring av Irena Szewinska-Kirszensteins 11,20sek, men ville blitt slått av Wyomia Tyus’ 11,08sek samme år.

200m: Line Klosters 23,11sek i 2022 ville vært verdensrekord for 62 år siden i 1960 siden som en forbedring av Betty Cuthberts 23,2sek(y), men ville blitt slått av Wilma Rudolphs 22,9sek samme år.

400m: Amalie Iuels ett år gamle 51,64sek ville vært verdensrekord for 60 år siden i 1962 som en forbedring av Shin Geum-Dans 51,9sek, men ville blitt slått av Marilyn Neufvilles 51,02sek i 1970.

800m: Hedda Hynnes to år gamle 1.58,10min ville vært verdensrekord for 51 år siden i 1971 som en forbedring av Hildegard Falcks 1.58,5min, men ville blitt slått av Svetlana Zlatevas 1.57,7min i 1973.

1500m: Grete Waitz’ 44 år gamle 4.00,55min ville vært verdensrekord for 50 år siden i 1972 som en forbedring av Ljudmila Braginas 4.01,4min, men ville blitt slått av Tatjana Kazankinas 3.56,0min i 1976.

3000m: Grete Waitz’ 43 år gamle 8.31,75min ville vært verdensrekord for 46 år siden i 1976 som en forbedring av hennes egen rekord 8.45,4min, men ville blitt slått av Ljudmila Braginas 8.27,12min samme år.

5000m: Karoline Bjerkeli Grøvdals 14.31,07min i 2022 ville vært verdensrekord for 25 år siden i 1997 som en forbedring av Dong Yanmeis 14.31,27min, men ville blitt slått av Jiang Bos 14.28,09min samme år.

10000m: Ingrid Kristiansens 36 år gamle 30.13,74min var da i 1986 verdensrekord som en forbedring av hennes egen rekord 30.59,42min i 1985, men som ble slått av Wang Junxias 29.31,78min i 1993.

Maraton: Ingrid Kristiansens 37 år gamle 2.21,06t var da i 1985 verdensrekord som en forbedring av Joan Benoits 2.22,43t i 1983, men som ble slått av Tegla Loroupes 2.20,47t i 1998.

100m hekk: Isabelle Sandstedt Pedersens fire år gamle 12,72sek ville vært verdensrekord for 52 år siden som en forbedring av Zoe Fordes 12,7sek i 1970, men ville blitt slått av Annelie Ehrhardts 12,59sek i 1972.

400m hekk: Line Klosters 53,91sek i 2022 ville vært verdensrekord for 39 år siden som en forbedring av Anna Ambrasienés 54,02sek i 1983, men ville blitt slått av Margarita Ponomarjevas 53,58sek i 1984.

3000m hinder: Karoline Bjerkeli Grøvdals fem år gamle 9.13,35min ville vært verdensrekord for 20 år siden som en forbedring av Alesia Turovas 9.16,51min i 2002, men ville blitt slått av Gulnara Samitovas 9.08,33min i 2003.

Høyde: Hanne Birgit Hauglands 25 år gamle 2,01m ville vært verdensrekord for 45 år siden som en forbedring av Rosemarie Witschas- Ackermanns 2,00m i 1977, men ville blitt slått av Ulrike Meyfarts 2,02m i 1982.

Lengde: Margrethe Renstrøms 12 år gamle 6,68m ville vært verdensrekord for 60 år siden og en forbedring av Tatjana Sjtsjelkanovas 6,53m i 1962, men ville blitt slått av samme kvinnes 6,76m i 1964.

Stav: Lene Onsrud Retzius’ 4,70m i 2022 ville vært verdensrekord for 21 år siden som en forbedring av Stacy Dragilas 4,66m i 2001, men ville blitt slått av samme kvinnes 4,71m samme år.

Tresteg: Lene Espegrens 23 år gamle 13,83m ville aldri vært IAAF-rekord, den første godkjente verdensrekord var Li Huirongs 14,54m i 1990.

Kule: Katarina Ulla Marian Sederholm Hoffs 24 år gamle 17,11m ville vært verdensrekord for 66 år siden som en forbedring av Galina Zybinas 16,76m i 1956, men ville blitt slått av Tamara Press’ 17,25m i 1959.

Diskos: Mette Bergmanns 37 år gamle 69,68m ville vært verdensrekord for 49 år siden som en forbedring av Faina Melniks 69,48m i 1973, men ville blitt slått av samme kvinnes 69,90m i 1974.

Slegge: Beatrice Nedberge Llanos 72,10m i 2022 ville vært verdensrekord for 25 år siden som en forbedring av Olga Kuzenkovas 71,22m i 1997, men ville blitt slått av samme kvinnes 73,10m samme år og på samme stevne.

Spyd: Elsa Katrine (Trine) Hattestads 22 år gamle 69,48m var da i 2000 verdensrekord som en forbedring av hennes egen 68,22m, og slått av Osleidys Menéndez’ 71,54m i 2001.

Syvkamp: Ida Marcussens 15 år gamle 6226 poeng ville vært verdensrekord for 41 år siden som en forbedring av Nadezhda Vinogradovas 6212 poeng i 1981, men ville blitt slått av Ramona Neuberts 6621 poeng samme år.

STAV: Lene Onsrud Retzius’ 4,70m i 2022 ville vært verdensrekord for 21 år siden som en forbedring av Stacy Dragilas 4,66m i 2001, men ville blitt slått av samme kvinnes 4,71m samme år. Foto: Kristin Roset

Pål Haugen Lillefosse går egne veier: – Orker ikke å være inne i toppidrettsboblen

Posted on by admin

Hver lørdag er det treningsfri. Da er det Netflix-dag og tid for kos på hjemmebane med samboeren, eller noen kompiser, forteller bergenseren som tok en oppsiktsvekkende bronse i stav med et hopp på 5,75 i EM i München.

– Jeg er bevisst på å være to utgaver av meg selv: Idretts-Pål og den Pål som er seg selv hjemme, når treningstøyet er lagt bort.

Pål er rett og slett en litt laidback type.

– Jeg lever her og nå, og samler overskudd med å ta det med ro – når jeg kan. Jeg kan aldri tenke meg å dra på en flere måneder langt treningsleir til et sted i «langtvekkistan». Det er hva jeg forbinder som mest negativt med å være i toppidrettsboblen. Jeg trenger variasjon i livet, forklarer den blide karen – i samtale med magasinet Friidrett.

Men mye tid til å ligge på sofaen blir det likevel ikke. Pål trener seks dager i uka. Halvparten av uka er det to økter om dagen.

Et mangfold av komponenter

Hva driver deg?

– Stav er en av de kuleste idrettsgrener i verden, fordi øvelsen inneholder et mangfold av komponenter du skal være god på. Du må ha de fysiske forutsetningene på plass, i tillegg til å ha med hodet, for å få til den rette sammensetningen av øvelsen.

Hva er best med den tilværelsen du er midt i nå. På landslaget og med sportslig framgang så det holder?

– Kombinasjonen av å få lov til å drive med det jeg elsker og å få oppleve ting få andre får anledning til å få med seg. Som f.eks. reisene vi er ute på. Jeg er blitt mer bevisst på å få med meg severdigheter når landslaget er ute på reisefot. Golden Gate Bridge i San Fransisco var jo et must å oppleve da jeg var i USA i forbindelse med VM i Eugene. Slik tenkte jeg ikke før.

Verdensrekorden i stav er på 6,16 utendørs. Den har svenske Armand «Mondo» Duplantis (22). Han har også verdensrekorden innendørs, på 6,20.

SPRETTEN KAR: Pål Haugen Lillefosse viser spensten bak Ullevaal stadion, over et gjerde inn mot T-banen som går til Sognsvann.

Har forutsetningene til seks meter

Når jumper du over seks meter?

– Først og fremst konsentrerer jeg om å gjøre treningsarbeidet grundig og riktig videre framover. Jeg gjør det jeg skal, dag for dag. Men når det er sagt, har jeg forutsetninger for å hoppe seks meter pluss.

Og hva med flere medaljer i internasjonale mesterskap. Er du klar for det?

– Å, ja. Jeg har vist at jeg har noe der oppe å gjøre. Jeg vet at jeg har bedre høyder inne, og at jeg er i stand til å kjempe om medaljer av edlere valør enn bronse. Jeg hadde jo en rask vei fra 5.70 til 5.86. Mange bruker tre år på den utviklingen. Så her er alt mulig. Dessuten var det skikkelig inspirerende å få til det jeg greide i München – etter fjorårssesongen, hvor ingenting var på stell. Da var jeg skadet i 12 uker. Derfor var det ekstra gøy å smelle til.

Hopper så lenge det er gøy

Hvor lenge skal du hoppe stav. Du har jo mange år foran deg på friidrettsbanen?

– Jeg hopper til jeg ikke synes at det er gøy lenger.

Hva kan du tenke deg å jobbe med når idrettskarrieren en gang er slutt?

– Det tenker jeg ingen ting på. Jeg stresser ikke med at jeg én dag – flere år fram i tid, må ha en sivil jobb. Jeg gjør det jeg må i hverdagen. Fremtiden bruker jeg ikke noe energi på, sier den humørfylte vestlendingen.

POPULÆR MANN: Pål var en populær mann under NM i Stjørdal da han satte ny norsk rekord med 5.86 meter. Foto: Kristin Roset

Blir alvorlig

Det går et alvorligere drag over ansiktet hans når vi nevner mamma Bente, som gikk bort i kreft allerede i 2018.

Da Pål sto der med bronsemedaljen i München, ble han veldig emosjonell – med tanke på mamma. Hans første tanke var at det var så synd at hun ikke fikk oppleve dette høydepunktet.

Hvordan takler du savnet etter henne?

– Det går stadig bedre å bearbeide savnet. Men det tar tid, og går sakte. Situasjonen blir riktignok en smule bedre for hver dag som går.

Hvor mange staver har du «på lager»?

– Da vi telte over for en stund siden, hadde jeg staver til en verdi av drøye 500.000 kroner. Jeg har både treningsstaver og konkurransestaver. I et konkurranse sett er det åtte staver. De koster mellom 8.000 og 10.000 kroner stykket. Alle stavene er tilpasset meg.

Medvind og 20.000 tilskuere

Har du noen favorittforhold når du konkurrerer?

– Ja, det optimale er 20 varmegrader, medvind og 20.000 tilskuere, smiler Pål.

Han behersker vått føre like godt som tørt. Det gir Pål en god del fordeler i forhold til noen konkurrenter som mister kontrollen når underlaget er glatt. Han hopper også godt når det er kaldt vær.

DET BESTE: – Med tilværelse som toppidrettsutøver er kombinasjonen av å få lov til å drive med det jeg elsker og å få oppleve ting få andre får anledning til å få med seg, sier Pål Haugen Lillefosse. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Ingen mental sperre

Hva er du viktigste egenskapene en stavhopper må ha på plass?

– Man må være både rask og spenstig. Vi er jo en form for sprintere. Jeg begynte jo med sprint. Så hurtighet er viktig. Dessuten kan du legge til styrke, teknikk og koordinasjon. Psyken er også helt avgjørende. I den forbindelse har jeg vært veldig med hoppingen, fordi jeg har greid å holde hodet kaldt hele veien. Mange gir seg i ungdomsårene. Da slår den første sperren inn. Plutselig inntrer usikkerheten om tilløpet og hvordan man skal plassere staven i boksen. Jeg har vært veldig heldig som har unngått den sperren i hodet.

Siden 2017 har Pål hatt Bjørn Åge Herdlevær som trener.

Hvordan vil du beskrive treneren din?

– Han er en som alltid har hatt troen på at vi kan få til store ting sammen. Særlig for yngre utøvere, som jeg var den gangen vi begynte samarbeidet, betyr en slik topp innstilling mye. Vi har en god kjemi. Når det gjelder Bjørn Åge som type, er han veldig grundig og veldig analytisk. Dessuten er han lett å kommunisere med.

Oppdaget av paavo

Hvordan begynte du med stavhopping?

– Jeg drev og hoppet høyde sammen med søsteren min på Fana stadion. Jeg var ti år gammel. Der dukket treneren Paavo Moilanen opp. En legende i friidrettsmiljøet mellom de sju fjell. Han så talentet mitt, og fikk meg til å begynne med stav. Men lenge kombinerte jeg friidretten med fotball. Jeg spilte på et lag som heter Gneist til jeg var 14 år. Jeg var en kombinasjon av spiss- og midtbanespiller, og scoret en god del mål før jeg valgte bort lærkula. Men jeg er glad for årene på fotballbanen hvor jeg lærte å sette pris på gleden over lagfølelsen.

OPPDAGET SOM TIÅRING: Pål hoppet høyde sammen med søsteren sin på Fana stadion. Han var ti år gammel. Der dukket treneren Paavo Moilanen opp. – Han så talentet mitt, og fikk meg til å begynne med stav, forteller Pål.

Fem minutter for sen

Er det noe du jobber med å bli bedre på – bortsett fra å hoppe høyere?

– Ja, jeg kommer alltid fem minutter for sent til avtaler. Der har jeg et forbedringspunkt, med tanke på den som står og venter på meg. Jeg jobber med saken, sier Pål, med nok et bredt smil.

Da Friidretts utsendte medarbeider møtte Pål, stilte han presis til avtalen. Så det går framover på det punktet også for den spretne bergenseren.

Fakta

Om pål haugen lillefosse
Født: 4. juni 2001 i Bergen.
Klubb: Fana IL.
Oppvokst: På Sandsli, i nærheten av Flesland flyplass. Er yngst av tre søsken.
Sivil status: Samboer.
Favorittrett: Pizza. Er blitt bedre på å like laks. Lakesewraps med mango og avokado er snadder.
Høyde: 183 cm.
Hovedsponsor: Puma.
Kobler av med: Paddletennis, bowling, squash og sosiale ting. Liker også å se på serier. Gaming er det blitt mindre av, men en Playstation 5 står klar.
Favorittartist: Rod Wave, en amerikansk rapper og sanger. Kjent for sin sterke stemme og inkorporering av hiphop og rap.
Meritter: Bronsemedalje i EM på Olympiastadion i München, med et hopp på 5,75.
Satte Norgesrekordrekord med 5.86 under NM I Stjørdal i august. Det ga Kongepokal. Slo dermed sin norgesrekord på 5.85 fra Trond Mohn Games i Bergen i juni.
Vant U-18-EM i friidrett i Ungarn i 2018, med 5,46 cm.
Tok også bronse på sprint i sammen mesterskap på 100 meter, med tiden 10,72.
Gull på 4 x 100 meter i nordisk juniormesterskap i 2017 i Umeå. Gull i stavsprang i European Youth Olympic Festival i Ungarn i 2017. 5. plass i U23-EM med 5.60. Passerte fem meter i 2016, med resultatet 5.01.