Marie-Therese Obst: Tøffe (kast)tak mot toppen

Hvis min mor skulle ha beskrevet meg som liten jente hadde det nok vært: trøbbel. Alltid på jakt etter nye spennende ting å gjøre, utforske nye steder og bare leve uten å tenke på konsekvenser. Og hvis jeg tenker tilbake på hvordan de siste 25 årene av livet mitt har vært, så har hun nok rett, forteller vår beste spydkaster Marie-Therese Obst med et smil.

Hun ble født i Berlin 7.januar i 1996. Allerede fra småbarnsalder var fysisk aktivitet en favoritt for Marie-Therese.

–Det startet med fotball. Jeg ble satt på et guttelag siden jeg var for «aggressiv» til å være på jentelaget, ifølge treneren. Jeg, mamma og søsteren min ble boende i Berlin frem til vi flytta til Moss i 2004. Det var ikke bare-bare å flytte til et annet land og en helt ny kultur uten å kunne snakke språket, så mamma mente det var best å putte meg på både friidretts- og håndballaget. Jeg fortsatte å spille fotball med de eldre gutta som gikk på skolen min, men jeg ble mer og mer forelsket i håndball. Friidrett var gøy, men siden jeg gjorde alle mulige øvelser så hadde jeg fortsatt ikke funnet den «riktige» øvelsen for meg, forteller hun.

«Oppdagelsen» på melløs stadion

Da hun var 11 år, deltok hun på et friidrettsstevne på Melløs stadion i Moss. Ikke i spyd, men liten ball. Der møtte hun også trener Håvard Johansen.

–Jeg kastet mot andre jenter på min alder, og siden de kastet rundt 30 meter, så naturlig nok var det der Håvard sto for å plukke opp ballene. Jeg husker Håvard fortalte meg dette: «Så sto jeg der ved 30 meter merket og ventet på at du skulle kaste. Jeg hadde aldri sett deg før, så jeg visste ikke hva som kom til å skje de neste 10 sekundene. Du kom løpende ned tilløpet og kasta ballen godt over 60 meter linja.» Derfra tok det ikke lang tid før jeg prøvde meg i spyd, og ble raskt med i spydgruppa til Håvard, forteller hun.

Håvard Johansen selv husker godt denne dagen på Melløs.

–Jeg glemmer ikke da tidligere friidrettstrener i Moss, Morten Røraas, kom bort til meg og sa at her er den en liten jente som vil kaste liten ball. Jeg hadde aldri sett henne før, og tenkte vel ikke så mye mer på hva jeg skulle få oppleve under konkurransen. Men da jeg så henne kaste ballen godt over 60 meter skjønte jeg at her var det noe helt spesielt. Marie-Therese har opplevd mye skader, men har en naturlig kastarm, er kvikk og rask og har vært tålmodig. Jeg vet at hun har vondt fortsatt, men har tilpasset treningen og fått resultater. Jeg må også si at Marie- Therese er et herlig fyrverkeri av den dame, sier han og ler.

Til oslo, wang og usa

I 2012 flyttet Marie-Therese og hennes mor til Oslo i forbindelse med at hun startet på WANG Toppidrett. Der møtte hun Åsmund Martinsen som ble hennes trener sammen med Håvard Johansen.

–Håvard var fortsatt min hovedtrener, men Åsmund gav meg mye ny lærdom gjennom de tre årene. Spydkarrieren min tok nye høyder da jeg tok U20-rekorden i 2014 med 57,44 meter. Jeg er veldig glad for at jeg valgte WANG. Det gav meg mer trygghet, mer kunnskap og jeg ble en bedre spydkaster, forteller hun.

Men «eventyret» sluttet ikke i Oslo. I 2017 tok hun et enkelt valg som hun selv sier om å flytte til USA for å studere og kaste spyd, nærmere sagt Athens i staten Georgia.

–Det var ikke et hardt valg å pakke tingene mine og flytte flere tusen kilometer fra alt og alle jeg kjente til. Ny trener, nye venner, ny skole, ny kultur, annerledes matkultur, og et annet språk. Det var akkurat det jeg ville, fordi jeg visste det var på tide å spre vingene mine og klare meg på egenhånd. De siste 4 årene har vært de beste i livet så langt. Jeg stortrives i USA, og jeg føler meg veldig komfortabel med hvordan jeg har utviklet meg som menneske. Jeg har funnet et land jeg kan se for meg å bo i store deler av livet mitt, mest fordi jeg fortsatt synes det er spennende å leve der borte. Valget om å bo i USA er nok det beste jeg har gjort noen gang, og årene i Athens så langt har lært meg hvem Marie-Therese egentlig er, forteller den reflekterte jenta som studerer Criminal Justice (strafferett).

Hverdagen i USA

Hverdagen hennes består av to treningsøkter per dag. En før, og en etter skole. Etter treningene får hun behandling av fysioterapeut, med påfølgende rehabiliteringsøvelser for å styrke skulderen hennes.

– På kvelden pleier jeg å gjøre lekser og lage mat. Jeg legger meg rundt klokken 22.00, så timen før sengetid pleier jeg å tøye kroppen, meditere og lese. Til sammen trener jeg 15-16 timer i uka i løpet av høsten og vinteren, så naturligvis gir det meg lite tid til å gjøre andre ting. Men hvis tiden strekker til, liker jeg å dra til Atlanta som er 1,5 timer unna Athens, for å spise god mat, kikke rundt i mine favoritt vintage kles butikker, og bare slappe av, sier hun.

Spydkarrieren til Marie-Therese Obst har ikke bare vært en solskinnshistorie. Hun har opplevd mye skadeproblematikk.

–Jeg vil si at min spydkarriere gikk stadig oppover fra den dag jeg konkurrerte i spyd for første gang og frem til jeg ble skadet i 2015. Hvert år la jeg mer tid og trening til å oppnå målene mine med denne sporten, og det viste seg i form av flere meter og medaljer. Men så dukket det opp en del utfordringer.

Skader og depresjon

Før hun flyttet til USA slet hun med skader som plantar fascitt i begge føttene, vond albue, slimposebetennelse i høyre skulder, og hun brukte lang tid på å bli frisk etter et brudd i ryggen (L5). Men det verste skjedde etter at hun vant Nordisk mesterskap i Finland 2015. Under en kastøkt i Oslo fikk hun plutselig store smerter i høyre kastskulder, noe som skulle vise seg å bli begynnelsen på et mareritt.

– Jeg klarte ikke å kaste eller løfte vekter uten å gråte av smerter, og det gikk ikke bort. Jeg hadde flere undersøkelser med forskjellige leger, tok røntgen og MR-bilder, men det var fortsatt ikke noen som kunne si meg hva som var galt. Etter ett år der det ikke var noe fremgang på skaden, valgte jeg å besøke leger i utlandet. De fant heller ikke ut av det. Da det hadde gått ett og et halvt år, satt jeg meg ned med leger og fysioterapeuter som ble enige om at kanskje det var best å sette opp psykologtime. Det var hardt å høre, fordi jeg følte meg veldig alene på den tiden. Årene etter 2015 var veldig tøffe, og jeg utviklet en depresjon. Forholdet mitt til mamma ble satt på prøve, og jeg kuttet ut både henne og vennene mine fra livet mitt. I tillegg utviklet jeg et dårlig forhold til mat på den tiden, noe jeg ikke turte å fortelle til noen, ikke engang min egen mamma. Det var utrolig tøft å stå opp hver dag, og jeg følte at livet mitt måtte ta en drastisk endring, forteller Marie-Therese.

Elsker spyd

I denne vonde tiden fikk hun ofte høre at «det går fint å slutte, du har oppnådd mye allerede, husk at DU ikke er bare sport.» Men Marie-Therese kjente ikke seg selv igjen uten spydkast. Uten trening.

–Å se spydet flyte i lufta over gresset mens man kjenner at det er et bra kast før det i det hele tatt lander, er noe helt spesielt. Jeg elsker det. Jeg elsker å visualisere det, jeg elsker å se på andre kaste, og jeg elsker selve følelsen. I 2017 tok jeg saken i mine egner hender og pakket kofferten for å flytte til USA. Der fant de ut av jeg hadde en avrevet labrum (skulderleddets menisk) i høyre skulder. Siden den hadde vært avrevet i så lang tid uten særlig behandling, sto jeg igjen med to muligheter. Legen mente: «Du kan kan operere skulderen, men da er det mindre enn sju prosent sjanse for at du kommer tilbake på et internasjonalt nivå, eller så bruker du mye tid på å styrke muskelen rundt labrum ved hjelp av rehabilitering». Sju prosent sjanse var for stor risk, så jeg valgte alternativ B. Jeg ble gjort bevisst på at det fortsatt var en lang vei tilbake, men at det var mulig. Endelig visste jeg hva som var galt, og jeg husker jeg gråt av lettelse da jeg så bildene, fordi jeg nå hadde bevis på at skaden var reell og ikke bare i hodet mitt. Nå, i 2021, er det første året jeg har fått trene så og si skadefritt gjennom høst og vinter. Det tok altså seks år. Det har vært de tøffeste årene i mitt liv så langt, men jeg er stolt av at jeg aldri ga opp, forteller hun.

Og det får hun full støtte av fra Andreas Thorkildsen som følger henne opp ved siden av hennes trener i USA.

–Utviklingen hennes har vært veldig bra i år etter mye trøbbel med skader. Hun har virkelig stabilisert teknikken det siste året, og gjort en utrolig god jobb i USA. Min rolle har bare og vært å hjelpe til litt når hun er hjemme i Norge, sier Andreas.

Tanker framover

Marie-Therese flytter ikke hjem til Norge med det første. Hun stortrives i USA.

– Jeg skal bo i USA frem til jeg finner ut av hvordan treningssituasjonen min er best. Jeg har også lyst til å ta master i strafferett, som jeg nettopp tok bachelor i, men akkurat nå vil jeg fokusere på å bli best mulig frem til EM og VM neste år. Som spydkaster er det optimalt å kunne kaste ute året rundt og ha varmt vær, så Georgia er uten tvil et bra treningssted. Derfor er planen fremover å trene noen måneder i USA med min trener Don Babbitt, særlig når det er kaldt i Norge, også fly til Oslo for å trene med Andreas Thorkildsen i noen måneder. Jeg tror det å reise frem og tilbake for å få det beste fra hvert land kan være en god plan, så vi får se, avslutter den smilende og kvikke jenta.

Fakta

Marie-Therese Obst
Alder: 25 år
Fra: Berlin
Klubb: Tjalve IK
Bor: Athens, Georgia, USA
Trenere: Don Babbitt (USA) og Andreas Thorkildsen (Norge)
Studerer: Criminal Justice (strafferett)
Pers: 61.37 meter

Meritter:

• Deltakelse i U-18 VM i Donetsk, 2013
• 7. Plass i U-20 VM i Eugene, 2014
• U-20 norgesrekord 57,44
• Deltakelse i senior EM, 2014
• 5. Plass i U-20 EM, Eskilstuna, 2015
• Junior & Senior norgesmester, 2015
• 1. Plass i Nordisk Mesterskap, Espoo, 2015
• SEC Champion 2021, USA
• NCAA Champion 2021, USA (første norske kvinnen som har greid dette!)

Favoritt konkurransearena: Bislett
Favoritt treningsarena: Spec towns, Athens, USA
Favorittmat: Alt som er godt, men dårlig for kroppen
Favorittdrikke: Sprudlende eplejuice
Favorittmusikk: Khalid, Young Thug, Gunna, Future (det går mest i amerikansk rap)
Favoritt avslappingsmetode: Sitte ved vannet og lese bok