Verdens beste konkurrenter

De bor, trener, ler og gråter sammen. De heier på hverandre, og ønsker hverandre det aller beste. Likevel er de konkurrenter med sine egne friidrettsdrømmer. Møt søstrene Lakeri og Kaitesi Ertzgaard.

TEKST OG FOTO: KRISTIN ROSET

Fokuset er påskrudd på Bislett stadion. De er snart ferdig med dagens langsprint, før lunsj og styrketrening venter. Pappa og trener John Ertzgaard følger med, tar tiden og gir dem tilbakemeldinger. Like ved løper olympisk mester Karsten Warholm og lagvenninnene Amalie Iuel og Elisabeth Slettum. Den lukkede sprintdelen inne i Bislett oser av raske muskelfibre og målbevissthet. Lakeri og Kaitesi veksler mellom smil og konsentrasjon.

 

ELSKER Å TRENE: – Vi gleder oss til å trene. Selvsagt er det tyngre noen ganger, men stort sett ser vi fram til treningsøktene, sier søstrene Ertzgaard.

ALDRI NOE PRESS

– Vi elsker dette. Det er livet. Å få trene her på Bislett, vite at sesongen ikke er langt unna og kjenne på vårfølelsen. Nå gleder vi oss til sesongstart, sier søstrene.

De har begge konkurrert innendørs i vinter med suksess. Framgang og gode resultater er stikkordet. Nå venter siste vårpuss i Portugal før friidrettssirkuset kan smelle i gang.

– Å lade opp til sesong i Portugal gir oss alltid en god følelse. Her var vi med pappa da vi var små, så vi har tatt med oss flere gode minner derfra, forteller storesøster Kaitesi som blir 22 år i juli. Lillesøster Lakeri ble 20 år i slutten av mars.

De to jentene som bor på Holmlia har levd med friidrett hele livet, men de har valgt å vie hverdagen sin til nettopp denne idretten helt av seg selv.

– Det har aldri vært noe som helst friidrettspress. Vi har drevet med flere andre idretter opp gjennom, og da jeg skulle velge videregående skole stod det faktisk mellom Wang Toppidrett og Foss videregående som har musikk som sitt hovedfelt. Det endte til slutt med Wang og friidrett, og siden har jeg satset på løping, forteller Lakeri. Hun har det siste året hatt fri fra skolebenken, og jobbet som privatlærer i matte ved siden av treningen.

– Ja, jeg er en «realfager». Drømmen er å bli lege i framtiden, forteller hun.

Kaitesi er inne i sitt siste krevende år på Utviklingsstudier.

– Dagene går fort med trening og skole, men jeg trives med å ha begge deler i livet mitt. Jeg liker å kjenne at jeg kan utvikle meg på andre arenaer enn bare i idretten, forteller hun.

Tidligere i vinter kombinerte hun studier og trening i sitt andre hjemland Uganda.

– Det er fint å kunne tilbringe tid der flere av familiemedlemmene bor, og så er det ypperlige temperaturforhold når kulda er som verst her i Norge. Som familie bruker vi tid i Uganda flere ganger i året, som for eksempel i juletider, sier Kaitesi.

STØTTER HVERANDRE: Søstrene Kaitesi (til høyre) og Lakeri støtter hverandre både på og utenfor konkurransearenaen. Her på trening på Bislett stadion.

STØTTER HVERANDRE

Det er mye smil og latter søstrene imellom, men det er også alvor og noen ganger tårer. De kjenner hverandre bedre enn de fleste, noe som kommer godt med når for eksempel konkurransenervene kan bli en utfordring.

– Vi støtter hverandre, og unner hverandre suksess. Har begge en god dag er det selvsagt bare smil, men har den ene en dårlig dag eller er fryktelig nervøs er den andre der med en gang. Vi trenger egentlig bare å se på hverandre, og så vet vi hvilke ord som skal til. Det er stor tillit mellom oss. Det kommer godt med spesielt i tøffe treningsperioder og under konkurransesituasjoner, sier Lakeri.

– Vi heier på hverandre, og blir glade på hverandres vegne, sier Kaitesi.

Storesøster Kaitesi har to år mer i banken når det gjelder trening og erfaring. Lillesøster Lakeri syntes at overgangen fra å trene litt, til mer seriøst var merkbar.

– Jeg er veldig glad for årene på Wang Toppidrett. Her lærte jeg mye, og fikk inn struktur og rutiner. Å ha pappa som trener har også vært svært betydningsfullt. Han setter opp program, minner oss på å spise, få nok søvn og ellers gjøre det som skal til for å møte opp forberedt til treninger og konkurranser.

BÅDE LIKE OG ULIKE: – I idrettslig sammenheng er det mye som skiller oss. Selv om vi i mange år har trent identisk så har vi ulike kvaliteter. På privaten er vi relativt like, vi deler samme vennekrets og er bestevenner, sier de.  

TRENINGSGLEDE

Søstrene elsker å trene, og mener det er superviktig for å kunne nå langt.

– Vi gleder oss til å trene. Selvsagt er det tyngre noen ganger, men stort sett ser vi fram til treningsøktene. Og alt er så målbart med det vi driver med. Legger du ikke sjelen i treningen vises det raskt. Det er lite unnasluntring her i gården, sier de med et smil.

Etter langsprinten rusler vi til Tjalves klubbhus som ligger like ved. Her venter lunsj før styrketrening i det ny opp-pussede styrkerommet, som i dag kalles Eivinds Gym. Styrkerommets navn endres etter hvem som har de beste internasjonale merittene. Før het det Steinars gym etter Steinar Hoen.

– Det er ypperlig å ha et sted som dette. Her kan vi studere, spise og slappe av i stedet for å reise hjem mellom øktene. Tjalve har lagt godt til rette for oss utøvere. Det settes stor pris på, og det må være lov å drømme om en dag å få bære navnet på gymmet, sier de med et lurt smil.

 Hvordan trener dere?

– Ressursperioden vi nå kommer ut av har vært annerledes enn den treningsrytmen vi har hatt tidligere. Vi har trent mer spesifikt med tre løpsspesifikke dager i uken, og ellers mye intervall. Vi har også mye fokus på basis og “prehab”- trening i vår gruppe. Balansen mellom å trene skånsomt og forsvarlig samtidig som vi pusher oss selv til å bli bedre er noe vi jobber med hele veien, forklarer Kaitesi.

Lakeri forteller videre at mye av filosofien i treningen deres går ut på å minimere skaderisiko så mye som mulig, noe de har fått til veldig bra.

– I praksis betyr dette at de harde dagene tar minst plass. Likevel er vi opptatt av kvalitet på trening, og har gjerne lange økter for å sikre dette. De lengste øktene varer opp mot sju timer. Naturligvis med pauser til mat, men også til mye prat, forteller hun.

 

MATPAUSE: Kaitesi (t.v) og Lakeri lader opp til styrketrening med en god lunsj på Tjalves klubbhus.   

OM KOSTHOLD OG ULIKHETER

Hvor viktig er kostholdet for dere?

– Det er viktig å få i seg nok mat i hvert fall. Vi tenker ikke noe spesielt på kroppspress og den type ting. Jeg føler at vi sprintere er ganske så enkle der. Får ikke musklene næring blir det lite «trøkk» for å si det slik. Men at det finnes usunt fokus på kropp og mat i friidrett kan vi ikke nekte for. Vi kjenner heldigvis ikke på det i vår omkrets. Det er vi glade for, sier jentene.

Hva er det som motiverer dere?

– Å oppnå resultater etter alle timene med trening. Vi elsker å reise til mesterskap, forberede oss, kjenne på spenningene, møte nye mennesker, se nye steder og gjøre vårt aller beste der og da. Folkene vi trener med motiverer oss, vår pappa og trener, klubben. Helheten i alt vi gjør er motiverende, men det er klart at å løpe med Norge på ryggen er stor stas. Da føler vi på noe spesielt, sier de.

Selv om de er søstre med bare to års mellomrom er de ikke helt like.

 I idrettslig sammenheng er det mye som skiller oss. Selv om vi i mange år har trent identisk så har vi ulike kvaliteter. Lakeri er desidert sterkest på de lengre distansene og står både lagsprinten og mellomdistanser klart best. Jeg leder an de kortere distansene, som 100 meter og 200 meter. Vi snakker mye om styrkene og svakhetene hos hverandre og klør oss ofte i hodet på hvordan forskjellene er så store. Det er merkelig når vi ellers trener og lever så likt. Vi er imidlertid veldig fornøyde med at vi har ulike styrker. Det hadde vært tøffere å oppnå progresjon dersom vi var like gode i alt. Det er klart at man vil løpe litt fortere på 30-flying eller måle litt lavere laktat om den andre får det til, sier Kaitesi og fortsetter.

– På privaten er vi relativt like, vi deler samme vennekrets og er bestevenner. Likevel har vi våre ulikheter, Lakeri er mest tålmodig- jeg er ganske sta. På mange måter utfyller vi hverandre her også, sier hun og ler.

Lakeri mener de fremstår for mange som ganske like, men for de som kjenner dem godt er forskjellene store.

– Akademisk er vi ganske ulike, vi liker ulike fag og ønsker to helt forskjellige akademiske karrierer.  Når det kommer til friidrett pleier jeg ofte å le litt av Kaitesi når hun flere dager i forkant av en konkurranse forteller at hun er nervøs. Jeg selv blir ofte ikke nervøs før selve dagen, eller dagen før, forteller hun.

TO ÅR IMELLOM: Det er to år og tre måneder imellom Astri Ayo Lakeri Ertzgaard (t.h) og Kaitesi Auma Ertzgaard.

LAKERI ERTZGAARD

Født: 28.mars 2002.
Bor: Holmlia.
Klubb: IK Tjalve.
Trener: John Ertzgaard.
Utdanning: Fri år. Jobber som privatlærer.
Favorittdistanse: 400 meter.
Favoritt treningsarena: Bislett stadion.
Favoritt konkurransearena:
Kristiansand.
Favoritt treningsleir: Portugal.
Favorittmat: Laks.
Favorittdrikke: Smoothie.
Favorittmusikk: Lauren Hill.
Favoritt avslapningsmetode: Lese bok, være sosial, høre på true crime.
Perser:
100m: 12,15
200m: 24,46
400m: 53,96
800m: 2.09,10
Meritter: Bronse 400m EYOF 2019.
Målsetning: Mål for sesongen er å løpe Europamesterskapet i München i august. Det er en stor motivasjon i treningen å jobbe mot forhåpentligvis mitt første internasjonale seniormesterskap. Ellers er det langsiktige målet å løpe for Norge i Paris 2024. Vi trener bra og har gode ressurser rundt oss, da skal det være både lov og realistisk med høye målsetninger.

 

KAITESI ERTZGAARD

Født: 20.juli 2000.
Bor: Holmlia.
Klubb:
IK Tjalve.
Trener:
John Ertzgaard.
Utdanning: Utviklingsstudier.
Favorittdistanse:
200 meter.
Favoritt treningsarena: Valhall.
Favoritt konkurransearena:
Stampesletta, Lillehammer.
Favoritt treningsleir: Portugal.
Favorittmat: Sushi.
Favorittdrikke: Vitamin Well Awake.
Favorittmusikk: Central Cee.
Favoritt avslapningsmetode: Serier, bake, være med venner.
Perser:
100m: 11.86
200m: 23,90
400m: 54,24
400m hekk: 60,05
Meritter: Gull U20 Nordisk 2019, Representasjon U20EM (100m,200m,4*100m), Representasjon U23EM (200m, 400mhk, 4*100m).
Målsetning: Målet er å i løpet av de neste årene bli en internasjonal løper på senior nivå. Dette krever absolutt at et stort steg må tas, ettersom overgangen fra junior til senior er ganske hard. Likevel har jeg god tro på opplegget, og ser dette som realistisk. Mer kortsiktig ser jeg frem til U23 EM 2023!