Hovedpersonen selv strekker så langt som å si: – Det er et eventyr, ja.
Kjell Vidar Nordheim (52) begynte i 2010 med to tomme hender og ingen anlegg i friidrettsgruppa i Hattfjelldal IL. I dag drøsser det stadig ut unge superutøvere fra kommunen, med bare 1297 innbyggere.
Hattfjelldal ligger bare fire mil fra svenskegrensa, og er sørsamisk territorium. Sameskolen ligger der, og det samiske navnet på stedet er Aarporte.
Det beste beviset på den enorme framgangen, er resultatene fra årets UM – på Trondheim stadion. Hattfjelldal-utøverne tok elleve medaljer. Dermed kom klubben på delt annenplass – sammen med Koll på medaljerankingen. Bare Tyrving var bedre i hele Norge, med i alt 18 medaljer.
Utøverne fra Hattfjelldal tok fem gull, to sølv og fire bronse i UM.
KULE-HENRIK: Henrik Vesterlid (17) i aksjon i kuleringen. Det er en stor fjær i hatten for 17-åringen og Hattfjelldal IL at han er tatt ut på U-20 landslaget. FOTO: PRIVAT
Ekstra artig med henrik
– Vi er jo stolte av resultatene, men ekstra artig er det at vi har fått med Henrik Vesterlid (17) på U-20-landslaget, sier Kjell Vidar Nordheim til Friidrett.
Da Henrik støtte kula til gull i UM, og tok bronse i slegge i samme mesterskap, fikk uttakskomiteen i friidrettsforbundet virkelig opp øynene for kraftkaren.
Trønderen Kjell Vidar havnet i 1995 i bygda lengst sør i Nordland, fordi han begynte på lærerskolen på Nesna.
– Og så var det jo kjærlighet inne i bildet, også da. Sånn det ofte er når man flytter på seg, smiler Kjell Vidar.
Men det viktigste med at han fortsatte å bo i Hattfjelldal, er lynnet til bygdefolket.
– Folk her og på resten av Helgeland er veldig åpne, men ikke naive. Her er folk hel ved. Jeg trives veldig godt med menneskene her, sier den utadvendte treneren.
TROLLMANNEN: Trener Kjell Vidar Nordheim sammen med to av medaljesankerne sine. Sigrid Forsmo Kapskarmo (til v.) tok gull og sølv i UM – mens Guro Martine Brøndbo Dahl rasket med seg to gull. FOTO: PRIVAT
God til å motivere
Han har en evne mange kan misunne ham: Evnen til å motivere folk, slik at de tror på seg selv.
– Når du først nevner det, har jeg evnen til å tenne en gnist hos utøveren, og hjelpe til å holde vedlike flammen. Jeg er veldig opptatt av å utvikle symbiosen som oppstår mellom trener og utøver. Tenning – for å bli bedre, skjer i skjæringspunktet mellom trener og utøver, sier mannen som har kullsviertro på kunnskapsutvikling og transparante forhold mellom klubbene.
– Tiden er forbli hvor hver enkelt trener satt med kortene tett til brystet, og ikke ville dele kompetanse, sier trenerutvikleren – med bøttevis av kurs på dette feltet, også gjennom Norges Idrettsforbund.
Kjell Vidar har mange postulater, akkurat som en annen trønder: Nils Arne Eggen.
– Det er ikke resultatene som er det viktigste, men tre andre ting – i følgende rekkefølge: Idrettsglede, allsidighet og så kommer prestasjonen.
– Jeg praktiserer også et hellig mantra: Unn hverandre suksess!
– Hva er det som trigger deg aller mest som trener?
– Mestringsøyeblikkene. Å oppleve sammen med utøveren at det vi har strevd med og trent på, virkelig skjer.
HEKKE-SONDRE: Sondre Mjølkalid ble første friidrettsutøver på et landslag. Høsten 2019 ble Sondre tatt ut på juniorlandslaget. FOTO: PRIVAT
Trener 30 mil unna
Utøverne i Hattfjelldal mangler løpebane. Derfor må de reise mye for å få det rette underlaget under føttene.
– Lengste treningsreise er til Steinkjer, 30 mil unna. Vi reiser oftest til Mosjøen. Det er «bare» åtte mil unna, forteller Ingvild R. Brennhaug. Hun er leder av hovedstyret i Hattfjelldal IL.
Man må være reiseglad for å bo i Nord-Norge. Det gjelder ikke minst Kjell Vidar Nordheim. Han pendler én gang i uka til jobb i Steinkjer videregående skole. Der ligger landslinja for friidrett.
Kjell Vidar er selv en spreking, med 17 gull i veteran-NM på merittlista. Lengde, 400 og 800 meter er spesialitetene hans.
Kulering kom i høst
– Fortell om hva dere har fått til når det gjelder anlegg?
– Vi har fått til flere anlegg, spredt på forskjellige steder – plassert rundt anlegget klubbens skistadion. Sprintstripen vår kom på plass i 2012. Senere har vi etter hvert fått på plass forskjellige anlegg for tekniske øvelser. I høst fikk vi ferdig en kulering. Den ligger på en nedlagt håndballbane, som var blitt parkeringsplass for skolen. Jeg fikk overtalt rektor til å frigi plassen, og dermed fikk vi plass til kulering og et kombinert anlegg for høyde og stav.
MEDALJEDRYSS I UM: FRA : V: Sondre Mjølkalid, trener Kjell Vidar Nordheim, Henrik Vesterlid, på gullstol Sigrid Forsmo Kapskarmo, Arne Olav Brøndbo Dahl, Sander Konradsen og Guro Martine Brøndbo Dahl. FOTO: PRIVAT
En time til tärnaby
Apropos resultater i særklasse, er det et morsomt poeng at bare én times kjøring unna svært snørike Hattfjelldal, ligger Tärnaby. Det er hjemstedet til den legendariske alpinisten Ingemar Stenmark. I dag er han 65 år. Stenmark tok utrolige 86 seire i World Cup – pluss to OL gull tre VM-gull i sin karriere. Så trenger utøverne litt ekstra inspirasjon innimellom, er det bare å se østover, i retning Sverige.
Fakta
Her er medaljørene til Hattfjelldal IL i UM:
Henrik Vesterlid tok gull i kule og bronse i slegge.
Sigrud Kappskarmo tok gull i tresteg og sølv i lengde.
Guro Martin Brøndbodal tok gull i både slegge og diskos.
Åse Vik Larsen tok gull i tresteg.
Maja Kristin Sørmo tok sølv i høyde og bronse på både 80 meter og 300 meter hekk.
Jeg hadde to delmål før jeg reiste til Kristiansand. For det første å komme med i finalen, og deretter topp sju, fortalte tenåringen etter å ha nådd begge.
For ham var sjuendeplassen i et tett finalefelt for en seier å regne. Prestasjonen vakte berettiget oppsikt i friidrettsmiljøet. Den ble ikke mindre imponerende av at stortalentet slet med en forkjølelse de to siste ukene før mesterskapet. I denne perioden fikk han gjennomført bare én intervalløkt, og måtte stå over UM i Trondheim helga før.
– Dette tatt i betraktning må jeg si meg greit fornøyd, fastslo junioren overfor Friidrett, og tok med andre ord ikke av etter sin glitrende prestasjon.
– På en skala fra én til 10 gir jeg meg selv en sjuer, bemerket han nøkternt.
Eventyrlig utvikling
Sin unge alder til tross har Benjamin Olsen levert et sjeldent gjennombrudd denne sesongen. For bare to år siden sto tenåringen fra østfoldbyen bokført med 2.01,69 og 4.20,76 som personlige rekorder på 800- og 1500 meter.
Etter å ha tatt kvantesprang i fjor, har utviklingen bare fortsatt denne sesongen. Nå lyder hans bestenoteringer på henholdsvis 1.50,52 og 3.48,37. I NM klokket han inn på 3.51,86 på 1500, hans fjerde løp i år under pers’en fra i fjor. I junior-NM på Askøy tidligere i sommer tok han sølv på begge distansene.
Selv forklarte han sin eventyrlige framgang slik:
– Jeg har utviklet meg mye rent fysisk, har trent mer seriøst og framfor alt med større kontinuitet enn før. Flere og lengre treningsøkter gir resultater. I tillegg har et godt miljø anført av trener Pål Asbjørn Kullerud tilført meg mye.
GJENNOMBRUDDSMANN: Benjamin Olsen kunne forlate Kristiansand stadion med en NM-debut av de sjeldne på samvittigheten. FOTO: JON WIIK
Under 3.40 neste år
Breddfull av inspirasjon ser Olsen nå framover med stor spenning og iver. Allerede på NMtidspunktet mente han å være god for ned mot 3.45 under riktige omstendigheter.
– Neste år blir målet å løpe under 3.40, proklamerte han, uredd og offensivt, og la ikke skjul på at 1500 meter blir hans hoveddistanse på sikt. Det er der han mener å ha mest å hente, men de nærmeste årene akter han likevel å ha fortsatt fokus på begge mellomdistansene.
Konkrete ambisjoner om framtiden valgte han imidlertid å holde for seg selv. Han nøyde seg med å konstatere et faktum som ingen kan bestride:
– Resultatene mine i år viser at jeg er på rett vei. Det er veldig inspirerende!
På mesterskapsfronten går vi mot en fin sommer i 2022 med verdensmesterskap og europamesterskap. I begge mesterskapene er det satt strenge resultatkrav og så skal det fylles opp med utøvere på ranking til forbundene får det antallet utøvere de ønsker i de ulike øvelsene.
Vm eugene (15.-24.juli):
Kvalifiseringsperiode 27.06.21 – 26.06.22, med unntak av 30.11.20-29.05.22 for maraton og kappgang og 27.12.20-26.06.22 for stafetter og mangekamp.
Krav kvinner:
100 meter (11.15):
200 meter (22.80):
400 meter (51.35):
800 meter (1:59.50):
1500 meter (4:04.20): Karoline Bjerkeli Grøvdal
5000 meter (15:10.00): Karoline Bjerkeli Grøvdal
10 000 meter (31:25.00): Karoline Bjerkeli Grøvdal
Maraton (2:29:30):
100 meter hekk (12.84):
400 meter hekk (55.40); Amalie Iuel, Line Kloster
3000 meter hinder (9:30.00):
Høyde (1.96):
Stav (4.70):
Lengde (6.82):
Tresteg (14.32):
Kule (18.50):
Diskos (63.50):
Slegge (72.50):
Spyd (64.00):
Syvkamp (6420):
20 kilometer kappgang (1:31:00):
35 kilometer kappgang (2:54:00/4:25:00):
4×100 meter:
4×400 meter:
Krav menn:
100 meter (10.05):
200 meter (20.24):
400 meter (44.90):
800 meter (1:45.20):
1500 meter (3:35.00): Jakob Ingebrigtsen, Filip Ingebrigtsen
5000 meter (13:13.50):
10000 meter (27:28.00):
Maraton (2:11:30):
110 meter hekk (13.32):
400 meter hekk (48.90): Karsten Warholm
3000 meter hinder (8:22.00):
Høyde (2.33):
Stav (5.80):
Lengde (8.22):
Tresteg (17.14):
Kule (21.10):
Diskos (66.00):
Slegge (77.50): Eivind Henriksen
Spyd (85.00):
Tikamp (8350):
20 kilometer kappgang (1:21:00):
35 kilometer kappgang (2:33:00/3:50:00):
4×100 meter:
4×400 meter:
4×400 meter miks:
Vm innendørs beograd
(18.-20.MARS): Kvalifiseringsperioden for alle øvelsene, med unntak av mangekamp, er 01.01.21-07.03.22. I mangekamp vil 12 utøvere inviteres.
Krav kvinner:
60 meter (7.30/11.15):
400 meter (52.90/51.00):
800 meter (2:01.50/1:58.00): Hedda Hynne
1500 meter (4:09.00/4:28.50/4:02.00):
3000 meter (8:49.00/8:30.00/14:50.00): Karoline Bjerkeli Grøvdal
60 meter hekk (8.16/12.85):
Høyde (1.97):
Stav (4.75):
Lengde (6.80):
Tresteg (14.30):
Kule (18.30):
Femkamp:
Krav menn:
60 meter (6.63/10.10):
400 meter (46.50/45.00):
800 meter (1:46.70/1:44.00)
1500 meter (3:39.00/3:55.00/3:33.00): Jakob Ingebrigtsen, Filip Ingebrigtsen
3000 meter (7:50.00/7:40.00/13:10.00): Jakob Ingebrigtsen, Filip Ingebrigtsen
60 meter hekk (7.72/13.40):
Høyde (2.34):
Stav (5.81): Sondre Guttormsen
Lengde (8.22):
Tresteg (17.10):
Kule (21.10):
Syvkamp:
Em München (15.-21.August):
Kvalifiseringsperiode 27.07.21 – 26.07.22, 27.01.21 – 26.07.22 for 10 000 meter, maraton, kappgang og mangekamp og 01.01.21 – 26.07.22 for stafetter.
Krav kvinner:
100 meter (11.24):
200 meter (23.05):
400 meter (51.70): Amalie Iuel
800 meter (2:00.40): Hedda Hynne
1500 meter (4:06.00): Karoline Bjerkeli Grøvdal
5000 meter (15:25.00): Karoline Bjerkeli Grøvdal
10 000 meter (32:20.00): Karoline Bjerkeli Grøvdal, Therese Johaug
Maraton (2:32.00):
100 meter hekk (12.93):
400 meter hekk (55.85); Line Kloster, Amalie Iuel
3000 meter hinder (9:39.00):
Høyde (1.95):
Stav (4.60):
Lengde (6.79):
Tresteg (14.25):
Kule (18.20):
Diskos (60.50):
Slegge (71.90):
Spyd (62.50):
Syvkamp (6250):
20 kilometer kappgang (1:32:15);
35 kilometer kappgang (2:55:00/4:25:00):
4×100 meter:
4×400 meter:
Menn:
100 meter (10.16):
200 meter (20.43):
400 meter (45.70): Karsten Warholm
800 meter (1:45.90):
1500 meter (3:36.00): Jakob Ingebrigtsen
5000 meter (13:24.00):
10000 meter (28:15.00): Zerei Mezngi, Sondre Nordstad Moen
Veldig morsomt og veldig spesielt! Nå er løps- og treningslysten tilbake. Men det er først og fremst for å komme i bedre form og være i miljøet der jeg trives så godt, utbrøt 29-åringen begeistret overfor Friidrett da gullet var i boks, noe hun ikke la skjul på at var en real og uventet bonus.
Tjalve-jenta, opprinnelig fra Fetsund på Romerike, viste tidlig sitt store løpetalent, markerte seg som en ener i sin aldersklasse og leverte topprestasjoner på løpende bånd i barne- og juniorårene. Men i voksen alder meldte motgangen seg, først og fremst i form av skader.
Orket ikke mer
– Etter sju tretthetsbrudd og en langvarig akillesskade orket jeg ikke mer. I tillegg studerte jeg medisin for fullt. Det ble vanskelig å kombinere dette med idrettssatsingen. Totalbelastningen ble for stor, noe som gikk ut over motivasjonen. Etter 2016-sesongen valgte jeg derfor å legge opp, fortalte Ingeborg.
Det til tross for at den sesongen ble hennes beste. Da ble den stilrene løperen norsk mester på 3000 meter hinder, som da var blitt hennes spesialøvelse. Hun satte sin personlige rekord på 9.43,97, som fremdeles er fjerde best i Norge gjennom tidene, og deltok i sitt andre friidretts- EM på to år.
MER SYSTEM I SAKENE: I fjor sommer ble det mer system i sakene, og sju uker før NM bestemte jeg meg for å gjøre comeback. FOTO: KRISTIN ROSET
Pendlende lege
I fjor var hun ferdig utdannet lege, og jobber nå på Kongsvinger sykehus, men er fortsatt bosatt i Oslo. Det betyr daglig pendling i timevis, noe som begrenser mulighetene for trening. Også fordi hun jobber mye nattevakt, men ofte stopper hun i Lillestrøm og tar ei økt i hjemlige omgivelser.
– Jeg har alltid vært glad i å trene, så det fortsatte jeg med etter at jeg la opp. For meg handler det om en livsstil, så jeg har aldri vært helt utrent i disse årene. I fjor sommer ble det mer system i sakene, og sju uker før NM bestemte jeg meg for å gjøre comeback. Mest på fleip, men da det endte med 4. plass, ga det mersmak, forsikret Ingeborg.
Døra på gløtt
Det gjorde nok årets NM-prestasjon også, selv om hun selvsagt er et godt stykke bak tidligere nivå. Men vinnertiden 10.15,34 synes hun var helt grei.
– Jeg tror det er fullt mulig å komme tilbake dit jeg var. Men vi får nå se. Jeg tar en evaluering om videre satsing utover høsten. Det avgjørende blir hvordan mulighetene for å kombinere trening med jobben. Nattevakter er en stor belastning, som gjør det vanskelig å få trent godt.
Men det er klart at et nytt NM-gull, fem år etter, er et skikkelig puff i ryggen for å gjenoppta satsingen på høyt nivå, konkluderte Ingeborg Løvnes – og det kan vel ikke tolkes på annen måte enn at hun holder døra på gløtt.
JOBBER SOM LEGE: – Jeg tror det er fullt mulig å komme tilbake dit jeg var. Men vi får nå se. Jeg tar en evaluering om videre satsing utover høsten, sier Løvnes som til daglig jobber som lege. FOTO: JON WIIK
Jeg har fortsatt litt å jobbe imot, avsluttet Henriksen det nevnte intervjuet i 2019. Og det har han så visst gjort i løpet av de to årene. Med lønn som fortjent.
TEKST: JON WIIK
Det var først og fremst NM-fasiten til den tidligere og nåværende sleggekongen som Eivind Henriksen hadde i tankene da vi snakket med ham sommeren 2019. Da sto han bokført med ni NM-titler, mot Strandlis 11.
Etter å ha tangert legenden i Bergen i fjor, ble det dusinet fullt i Kristiansand nå i september. Nå kan han dessuten skilte med 12 på rad! Strandli klarte ”bare” seks strake, nærmere bestemt i årene 1949-54, før han spedde på med fem til senere.
I tillegg innkasserte Strandli fire sølv og en bronse. Men også når det gjelder totalt antall NM-medaljer har Henriksen nå overgått ham, med to sølv og en bronse i slegge samt ett sølv og tre bronse i diskos.
GULL OG SØLV: Ola Stunes Isene (til høyre) og Eivind Henriksen ble henholdsvis nummer en og to i diskosfinalen under NM i Kristiansand. Her under god prat mellom kastene. FOTO: KRISTIN ROSET
Kopierte kule-gull
– Nå gjenstår det bare én ting, bemerket Eivind med et glimt i øyet overfor Friidrett da årets mesterskap gikk mot slutten.
– For Strandli tok også et NM-gull i kule. I Marcus Thomsens fravær grep han så sjansen begjærlig, gikk inn i kuleringen og kopierte like godt Strandlis prestasjon fra 1954!
Nå skal det sies at Sverre Strandli ble europamester i Brussel i 1950 og fulgte opp med sølv i Bern fire år senere. Dessuten satte han to verdensrekorder, begge på Bislett i 1952 og 1953. I tillegg inneholder hans store premiesamling seks kongepokaler.
I GODT SLAG: Eivind skuffet ikke denne gangen heller. Det endte med 75.83 meter, og enda et NM gull i slegge. FOTO: KRISTIN ROSET
Olympisk oppvisning
Men mens kraftpluggen fra Brandval i Solør stoppet på 63,88, sprengte Eivind Henriksen 80-meteren under sommerens OL i Tokyo. Og det attpåtil tre ganger i én og samme konkurranse – årets desidert viktigste.
Snakk om å slå til når det gjelder som mest! I løpet av den olympiske konkurransen tøyde han sin norske rekord fire ganger – først til 78,79 i kvalifiseringen, deretter tre ganger i finalen. Med tre kast over 80 og sluttresultatet 81,53 kunne han henge en olympisk sølvmedalje rundt halsen.
Den var god som gull! Både med tanke på hans lange, tålmodige og til dels kronglete vei mot karrierens store høydepunkt, og ikke minst på konkurransens meget høye kvalitet. For faktum er at 31-åringen fra Oslo med sitt resultat ville ha tatt medalje i alle tidligere OL og VM, bortsett fra ett!
Dette var for øvrig den første OL-medaljen til Tjalve siden Audun Boysens bronse på 800 meter i 1956. Fra den tidsepoken da Sverre Strandli erobret posisjonen som tidenes norske ener i sleggeringen.
Men det er han ikke lenger!
Fakta
Flest NM-titler slegge menn
12: Eivind Henriksen, Tjalve 2010-21.
11: Sverre Strandli, Brandval, Torshaug og Sarpsborg 1949-54, 1956-57 og 1960-62.
7: Harald Stenerud, Viking Bergen 1928-31 og 1933-35.
7: Richard Olsen, Lyngdal, Kamp/ Vestheim, Tønsberg og Tjalve 1978-83 og 1988.
7: Anders Halvorsen, Moss, Vidar og Norna-Salhus 1992-94, 2000-01 og 2004-05.
6: Sjur Johnsen, Brann 1923-27 og 1937.
6: Oddvar Krogh, Sarpsborg 1958-59 og 1963-66.
5: Arne Lothe, Viking Bergen og Gular 1967-68 og 1972-74.
5: Kåre Sagedal, Sørild og Tjalve 1985-86, 1990-91 og 1995.
4: Steffen Nerdal, Norna Salhus 2006-09.
Jeg er veldig godt fornøyd med min første seniorsesong! Den ble over all forventning, sier mossingen til Friidrett, og ser tilbake på året som nå går mot slutten.
Det er en konklusjon hun kan trekke med god grunn. Status for 2021 ble to NM-sølv, debut i landslagsdrakta og personlige rekorder på både 200- og 400 meter. Høydepunktet var da hun på sistnevnte distanse løp seg helt opp på 5. plass på norgesstatistikken gjennom alle tider under NM i Kristiansand!
400 blir spesialøvelsen
Det gjorde Linn, som fyller 23 på lille julaften, overbevist om at 400 meter fra nå av blir hennes hoveddistanse.
– Egentlig liker jeg 200 meter best, og vil fortsatt satse mye på den distansen. Ikke minst for å opprettholde og helst forbedre hurtigheten med tanke på 400. Det er en distanse jeg har et slags hat/elsk-forhold til. Det er en syrefest uten like, men gir som regel en god følelse når jeg er i mål.
– Men foreløpig er jeg en slow starter, med en desto bedre finish. Det må jeg gjøre noe med, innser østfoldingen, og tenker tilbake på NMløpet i september.
Da kom ovennevnte statement ekstra godt til syne. Etter en forsiktig åpning, kom hun som skutt ut av en kanon på oppløpet, tok kraftig innpå og truet favoritten Amalie Iuel, som like i forveien hadde pyntet på norgesrekorden.
Nå hadde hun sin fulle hyre med å sikre NMtittelen med 17 hundredelers margin til den fremadstormende utfordreren, som på sin side henviste Line Kloster til bronseplass, underskred 53-grensen for andre gang (52,84) på to måneder og leverte årets fjerde løp under pers’en fra året før (53,16).
WALL OF FAME: Fortsetter Linn Oppegaard slik hun gjorde i fjor, går det ikke lenge før hun får sin naturlige plass i bildegalleriet sammen med Geir Moen & co i klubbrommet på Melløs stadion.w
Sitter i hodet
– Rent umiddelbart føltes tapet litt surt, selv om Amalie er en bedre løper enn meg. Jeg skal innrømme at jeg var litt irritert på meg sjøl der og da. Jeg tenkte på hva jeg kunne ha gjort annerledes, og svaret på det var selvsagt at jeg burde ha åpnet raskere. Men på den annen side kunne det ha gått ut over finishen, filosoferer hun, og konkluderer:
– Ennå har jeg sikkert litt for stor respekt for distansen. Det sitter nok i hodet. For å kvitte meg med dette varemerket, må jeg trene mer, både hurtighet og utholdenhet – ja, spenst og styrke også, for den saks skyld. Og så må jeg jobbe mentalt med å tørre mer.
– Samtidig gir det meg en stor motivasjon å kunne fastslå at bare fire norske jenter har løpt raskere enn meg, fastslår Linn Oppegaard, og blir sikkert enda mer oppmuntret av å studere statistikken nøyere. Den viser tydelig at det slett ikke er noen avskrekkende avstand til de foran henne, og følgelig gode muligheter til å klatre enda mer allerede kommende sesong.
Løsnet etter fem år
Linn Oppegaards friidrettsliv startet i 10-årsalderen, da hun ble med på en friidrettsskole i regi av Moss IL på Melløs. Under ledelse av kappgjengeren Eva Nordquist Sjöblom ble de raskt ei fin gruppe på rundt 10 gutter og jenter, som hadde det gøy sammen, trente allsidig og utviklet seg steg for steg.
Linn hadde jevn stigning de fem første årene, før det løsnet skikkelig i 15-årsklassen i 2013. Da tok hun to medaljer i UM både inne og ute, og det var stort sett bare Helene Rønningen som slo henne i årsklassen. Duoen knivet hardt i mangt et sprintløp, men Tyrving-jenta var som regel hakket bedre.
Mossingen tok på sin side kvantesprang i forhold til årene før, og noterte seg for 12,15, 24,95 og 56,44 på de tre sprintdistansene. Men lite ante hun da at de tre løfterike pers’ene skulle bli stående i seks år!
STERKT TOSPANN: Linn Oppegaard legger ikke skjul på at pappa Roy Tore alltid har vært og fremdeles er en helt uvurderlig støttespiller. Han følger datteren i tykt og tynt. – Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten han, sier Linn bestemt.
Motgang og stagnasjon
For nå ble den hyggelige framgangen avløst av en lang periode med skader og motgang, med tilhørende stagnasjon på friidrettsbanen.
Det begynte høsten etter gjennombruddssesongen med smerter i høyrefoten, som hun gikk med og trente med lenge. Først et godt stykke inn i 2014 fant noen ut hva de skyldtes. Da viste det seg å være et tretthetsbrudd, og dermed ble det krykker i seks uker. Utesesongen begrenset seg til én 100-meter, langt bak pers’en fra året før.
Høsten 2014 begynte Linn på Wang Toppidrett i Fredrikstad med Tor Øivind Ødegaard som hovedtrener. Optimismen var stor, men så kom et nytt tilbakeslag. Under lek klarte hun å vri samme fot under ei huske, og dermed var det på’n igjen med gips i tre uker og en ny periode på krykker. Da hun omsider kom i trening igjen, ble det kanskje FOR mye, for 2015-sesongen endte med ny stagnasjon. Påfølgende sesong likeså.
Nær ved å gi seg
– Jeg skal villig innrømme at jeg ofte var inne på tanken om å gi meg i disse årene. Alt gikk trått, og mye av det jeg holdt på med, både opptrening og skadeforebyggende øvelser, var gørr kjedelig, medgir Linn åpenhjertig.
– Jeg var i perioder dritt lei. Da jeg var lengst nede, tok jeg en grundig prat med Tor Øivind, som selvsagt møtte meg med stor forståelse. Han skaffet meg en ny trener en gang i uka, Teemu Pasanen, noe som ga meg mer variasjon i trening og hverdag. Det var en forandring jeg sårt trengte.
– Ja, det ble kanskje selve redningen. Jeg er i det hele tatt veldig glad jeg gikk på Wang i denne tunge perioden. Det er et miljø hvor man snakker hverandre opp og blir motivert. Det var dette som drev meg videre, i tillegg til vissheten om at jeg ennå ikke hadde fått ut mitt beste på friidrettsbanen.
Pappa Roy Tore, hennes utrettelige støttespiller i alle år – og fremdeles, skyter inn: – Det ble noen runder i disse årene. Jeg er veldig imponert over at hun ikke ga opp. Da viste hun virkelig sin stayerevne!
BRØT BARRIERE: NM er alltid et av sesongens hovedmål, og Linn brøt unektelig en barriere for seg selv da hun entret pallen, ja til og med to ganger, under NM på Fana stadion i 2020. Smilet sier alt om tilfredsheten!
Vendepunktet
Riktignok fortsatte stagnasjonen i ytterligere to år, en periode som for Linns vedkommende ble preget av mange trenerbytter. Tre bronsemedaljer i junior-NM i 2017 og 2018 var imidlertid hyggelige oppmuntringer – og så kom vendepunktet.
I 2018/19 kom en ny trener inn i hennes liv. Den tidligere sprinteren Jørn Tollefsen var blitt trener for klubbens yngste, men tok seg også av Linn og innførte blant annet noen nye treningsmetoder. Siden har hun fulgt hans program til punkt og prikke. En annen god støttespiller ble Birger Hermansen, også en tidligere mossesprinter av høy klasse, som kom inn som fysioterapeut.
Og dermed løsnet det endelig igjen for den talentfulle og iherdige jenta. I 2019 fikk hun lønn for å ha trosset fem år med motgang med sin ukuelige stå-på-vilje. Gull på alle tre sprintdistansene i U23-NM sier alt om det. Og framfor alt fikk de eldgamle personlige rekordene hennes bein å gå på. Hun brøt både 12- og 25-sekundersgrensen, og kunne bokføre forbedringer til 11,90, 24,29 og 55,50 da hun satte sluttstrek for sesongen.
Landslagsdebut
Livet smilte igjen, og det har det fortsatt med både i 2020 og 2021. Da tok hun også steget opp på pallen i hoved-NM – og det sågar to ganger begge årene.
Dessuten fikk hun i år for første gang aksle den norske landslagstrøya, nærmere bestemt under lag-EM 2. divisjon i Romania i juni. Der løp østfoldingen både 400 meter og en etappe på 4×400 stafett.
– Det var vanvittig gøy, særlig fordi jeg tidligere har mistet muligheten for å delta i aldersbestemte internasjonale mesterskap. Senest U23-EM i fjor, som ble avlyst på grunn av koronaen, sier Linn opprømt.
– Lag-EM var en stor, lærerik og inspirerende opplevelse. Jeg fikk stifte bekjentskap med mange nye rutiner og en herlig lagfølelse. Som førstereis var det fint å ha flere erfarne utøvere, som jeg har sett opp til, å støtte seg til. Dessuten var det ganske spesielt å smake på følelsen av å representere landet mitt. Kort sagt en stor bonus, beskriver hun.
Ingen tvil om at opplevelsen ga mersmak. Slik sesongen utviklet seg, begynte tankene unektelig å svirre rundt neste års EM i München. Med sin forbedring på 400 meter var hun veldig nær kravet, men så ble dette skjerpet kraftig. Nå er det senket til 51,70. Dermed må hun nok håpe på at Norge stiller lag på 4×400 meter stafett om EM-drømmen skal bli oppfylt.
KLEMMER: Etter mye nervøsitet var det godt å gi konkurrentene klemmer etter endt finale løp. FOTO: KRISTIN ROSET
Med hjertet i moss
Men uansett er veien videre preget av stor optimisme etter den særs vellykkede snuoperasjonen hun har gjennomgått. Et naturlig første mål er å bli norgesmester. Midlene er å trene mer og enda smartere, med et opplegg som er tilpasset hennes øvrige liv, dvs jobb og sine nærmeste. Linn har nemlig nylig begynt i ny jobb, i 50-60 prosent stilling i hjemmesykepleien i Moss, etter å ha avsluttet en treårig sykepleierutdannelse i Oslo i våres. På hjemmebane har hun en forståelsesfull forlovede og samboer, Timothy. De bruker mye av fritiden på å koble av med sine to hunder. Like i nærheten bor foreldrene Hanne og Roy Tore, som er og blir uvurderlige støttespillere.
Dessuten kan hun ikke få fullrost apparatet i Moss Idrettslag, anført av sportslig leder Terje Jacobsen, nevnte trener Jørn Tollefsen og hans kone Anne-Britt, som tar seg av mange praktiske oppgaver. Deres sønn Oliver (17) er en verdifull treningspartner.
– Vi er et lite, men bra miljø. Og nå kan det se ut som om rekrutteringen får et oppsving. Vi hadde 80 barn på friidrettsskole i sommer. Her stortrives jeg og her blir jeg, fastslår hjemmekjære Linn Oppegaard med et bredt smil.
Og avfeier bestemt prat om et eventuelt klubbskifte!
Fakta
Om Linn Oppegaard Født: 23.12.1988 Hjemsted: Fuglevik ved Moss Nåværende bosted: Halmstad ved Moss (tidl. Rygge kommune) Yrke: Sykepleier Klubb: Moss Idrettslag Personlige rekorder: 100 meter: 11,79 (2020), 200 meter: 23,78 (2021) 400 meter: 52,84 (2021). Viktigste meritter: NM senior: Sølv 400- og bronse 200 meter 2020, sølv 200- og 400 meter 2021 NM junior: Bronse 200 meter 2017, bronse 100- og 200 meter 2018, gull 100-, 200- og 400 meter 2019, gull 400- og bronse 100- og 200 meter 2020. UM: Sølv 100- og 200 meter ute + sølv 60- og bronse 200 meter inne J15 2013, bronse 100 meter J 18/19 2017. Internasjonalt: 4. plass 400 meter og 8. plass 4×400 meter stafett lag-EM 2. divisjon 2021
Sondre Guttormsen, SK Vidar Simen Guttormsen, SK Vidar Eivind Henriksen, IK Tjalve Ola Stunes Isene, IF Sturla Amalie Iuel, IK Tjalve Line Kloster, SK Vidar Lene Onsrud Retzius, IL i BUL Martin Roe, IL Fri Marcus Thomsen, IK Tjalve (IL Norna-Salhus fra 1.1.22) Vladimir Vukicevic, SK Vidar Karsten Warholm, Dimna IL
LANGDISTANSE: Etter en fantastisk sesong har Zerei Kbrom Mezngi fått en plass på seniorlandslaget kommende år.
LANGDISTANSEKONGEN: Vår olympiske mester Jakob Ingebrigtsen er selvskrevet på det norske laget.
Mellom/langdistanse:
Karoline Bjerkeli Grøvdal, IK Tjalve Hedda Hynne, IK Tjalve Filip Ingebrigtsen, Sandnes IL Henrik Ingebrigtsen, Sandnes IL Jakob Ingebrigtsen, Sandnes IL Zerei Kbrom Mezngi, Spirit friidrettsklubb Tom Erling Kårbø, Stord IL Sondre Nordstad Moen, IL ROS Narve Gilje Nordås, Sandnes IL
DISKOS: Ida Yessica Nesse representerer det norske landslaget i Parafriidrett.
MELLOMDISTANSE: Hedda Hynne er fortsatt vår desidert beste 800 meter løper, og har selvsagt fått en sikker plass på landslaget.
Parafriidrett:
Salum Kashafali, IL Norna-Salhus, T12 – nedsatt syn Ida Louise Øverland, IK Hind, T47 – nedsatt funksjon i en arm Ida Yessica Nesse, IL Tyrving, F44 – nedsatt funksjon i en fot Vegard Dragsund Sverd, IL Norna-Salhus, T13 nedsatt syn
HEKK: Amalie Iuel og Line Kloster (bak) er tatt ut i tekniske øvelser.
– Jeg var skikkelig grønn i januar, og lurte fælt på hvordan dette ville gå. Skal innrømme at jeg hadde høye skuldre. Men jeg kastet meg ut i det, og nå er jeg blitt litt varmere i trøya, sier Kristin Roset (41).
Etter 18 år som sportsjournalist, er den tredoble mesteren på 800 meter, godt i gang med å pløye ny personlig mark. Hun har lært seg alt det tekniske med opptakene i løpet av kort tid. Kristin legger også selv ut de ferdigklippede podcastene på Spotify, så folk kan få tilgang til dem.
Hvem er drømmeintervjuobjektene dine?
– Ingen tvil. Det må bli Karsten Warholm og Leif Olav Alnes – sammen. Både Karsten og «Leffi » har så mye interessant på hjertet. Dessuten krydrer de uttalelsene sine med en helt herlig form for humor. Så dette hadde vært et helt ultimalt par å intervjue. Jeg drømmer om å få ja fra dem, sier en entusiastisk Kristin Roset.
Godt humør smitter over
Hun er kjent for sitt gode humør, som smitter over på de hun intervjuer. Vi andre i redaksjo- nene i Friidrett og SKIsport har fått gode tilbakemeldinger på at de som har stilt opp i podcastene synes det er en god opplevelse å bli intervjuet av Kristin.
– Godt humør, ja. Det har jeg nok av. Men jeg må jobbe litt mer med meg selv, for å dempe latteren min litt i podcastene. Men litt må man jo ha å forbedre seg på, smiler Kristin.
Hver 14. dag reiser hun fra sitt bosted på Lillehammer til Oslo – for å spille inn podcastene. Intervjuene foregår på telefon, i et studio i hovedstaden.
Får dekket alle landsdeler
– Jeg har fått den erfaringen at det funker like godt på telefon som å møte intervjuobjektene fysisk. Ved å bruke telefon, får jeg tak i utøvere, trenere og fagpersoner på en måte som ikke krever så mye for mange mennesker som er travelt opptatt. Dessuten får jeg på denne måten en fin geografisk spredning. Jeg legger stor vekt på å få med gjester fra hele vårt langstrakte land.
Fins ikke skummelt
Er det skummelt å bli intervjuet av deg i pocastene?
– Skummelt, nei. Ler Kristin hjertelig.
– Jeg legger opp til det motsatte. Er ingen revolverjournalist, med masse vemmelige spørsmål. Her handler det om å få god kontakt med gjestene, og få dem til å føle seg vel, slik at de byr på seg selv.
Podcast er et fint format, som gjør at som blir intervjuet får prate skikkelig ut
– Det fine er at gjestene får brukt sine egne ord – hele veien, på en annen måte enn i et intervju i et blad eller en avis. På den måten blir det god flyt. Jeg legger opp til at hver episode varer mellom 50 minutter og en time. Da rekker vi innom mye, og den blir en grundig og god prat.
Grundige forberedelser
– Jeg bruker mye tid på forberedelser, og sender over spørsmålene på forhånd, slik at gjestene er forberedt på hva de kommer til å bli spurt om, forteller Kristin Roset.
Hun jobbet i nærradio da hun var yngre.
– Det var radio Nordfjord, som dekket kommunene Gloppen og Eid. Så helt ukjent var jeg ikke med radioformatet, men etter så mange år som kun skrivende journalist, var det mange sommerfugler i magen de første ukene jeg begynte med det nye formatet. Men nå trives jeg som fisken i vannet – med å både skrive saker til magasinene og lage podcaster, sier redaktøren.
Hun legger vekt på å være seg selv i podcastene, på sin klingende nynorsk og med Nordfjord- dialekt.
Han var barnestjerne i hoppbakken. Nå er han kåret til verdens beste veteran i friidrett i perioden 2010 – 2020 av det internasjonale veteranforbundet. I mellomtiden rakk Løtensokningen Arild Busterud å vinne junior-NM i kule to ganger, junior-sølv i 10-kamp og sleggegull i senior to ganger. Sleggepersen fra 1975 på 67,84 meter er fortsatt inne på «Topp 10».
Den pensjonerte bonden fra Løten ble født sterk. Ambolten i smia på gården foreldrene forpaktet i Asker, fram til de fikk kjøpt egen gård i Løten i 1955, var det bare seks år gamle Arild som klarte å løfte av barna som prøvde seg.
Det faderlige opphavet var en av tolv søsken, der flere av de ti brødrene markerte seg på en positiv måte, både i og utenfor sporet.
Arilds far, Arne Busterud, representerte Vang Skiløperforening. Han ble sjettemann i hopp under VM i Zakopane i 1929. I tillegg kom han på tiendeplass i kombinert. Han hadde en rekke seire og gode plasseringer, blant annet 17 premier fra Holmenkollen.
Historien fra 1935 som Arild forteller om faren, har en annen dimensjon. Kanskje skulle faren vunnet femmila i Holmenkollen dette året.
– En finske løper lå foran far i sporet. Finnen var uheldig, falt og skadet seg stygt. Far ledet løpet på det tidspunktet, men stoppet for å hjelpe. Finnen forsøkte å forklare at far måtte gå videre siden han lå så godt an. Men far ville vente til det kom flere løpere. Det hele endte med at far kom i mål på sjetteplass, ett minutt og femtisju sekunder bak Oscar Gjøslien som vant femmila det året. Enkelte har ment at far ville vunnet uten denne episoden.
Kaare Busterud, en av Arilds onkler kunne også se tilbake på mange store resultater, ikke minst fjerdeplassen fra VM i kombinert i Chamonix i 1937.
STØRSTE OG MEST SKREMMENDE: Arild Busterud tenker med gru på den gang han hoppet sammen med verdens beste på selveste Wembley, som 13-åring. Minnet er det største og mest skremmende på samme tid. Foto: Viktor Storsveen
Skihopp ble lidenskap
Stamtavla er det ingen ting i vegen med for Arild Busterud. Han beskriver en tidlig lidenskap for skihopp.
– Jeg var helt besatt på skihopp, mens vi bodde i Asker fram til seksårsalderen. Der var det hoppbakker og stor aktivitet. Det var ikke noe annet jeg hadde i tankene. Men det ble en overgang da vi flyttet til flate Løten, da vet du. Her hadde vi Skøienbakken som tålte lengder opp mot 25 meter.
– På skolen satt jeg på vindusrekka, og da jeg så snøfnuggene tok til å dale ned fra oven om høsten, var det ikke så viktig hva læreren snakket om. Hodet var uansett i hoppbakken.
Entusiasmen Arild viste, i kombinasjon med ressursene som lå i familien, skulle snart gi resultater. I bunnen lå allsidigheten, selv om det var skihopper han ville være på denne tida.
Vinteren 1961 tok det helt av. Arild virket nærmest uslåelig.
Wembley størst og verst
De store hoppkonkurransene var Bekkelagsrennet, som ble regnet som guttenes Holmenkollrenn og Hovedlandsrennet, der vinnerne gjerne ble regnet som norgesmestere. 13 år gamle Arild Busterud vant begge disse rennene i 1961.
Kort tid etter suksessen i bakken, skulle det komme en invitasjon helt utenom fantasiens arena.
– Det kom et brev til meg med logoen til Norges Skiforbund på framsida. Jeg var uttatt til oppvisningsrenn på selveste Wembley fotballstadion i London. Sammen med noen andre guttehoppere som hadde gjort det bra, var karer som Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Ole Tom Nord og Arne Larsen, blant de inviterte.
Inntrykkene ble enorme for Arild. I det chartrede flyet med skandinaviske hoppere, dukket storheter som Veikko Kankkonen og Kjell Sjøberg naturlig opp, sammen med alle de andre han visste hvem var.
Presseoppbudet var stort da troppen ankom London. Åtte nasjoner var invitert til å delta. Aftenposten beskriver interessen fra engelske medier og nevner blant annet: «Daily Mail gjengir store bilder av det enorme hoppstillaset, som bygges i den ene svingen på Wembley. Høyden på stillaset sammenlignes med et hus på 13-14 etasjer. I en artikkel forteller avisen om det forestående og retter spesielt oppmerk- somheten mot de to guttehopperne fra Norge, Erling Stranden og Arild Busterud.»
– Jeg har aldri vært så redd noen gang. Stillaset ble bygget oppe på den enorme tribunen i en av svingene. Fra bakerst på stillaset og ned til asfalten bak selve tribunen, tror jeg det var 50 meter rett ned. Selv Torgeir Brandtzæg, sa han var redd.
Det ble hoppet opp mot 35 meter av Kankkonen og Brandtzæg, mens Arild og mange med han, mest var opptatt av å komme seg helskinnet ned. 55.000 tilskuere overvar konkurransene som gikk over to dager.
– Du kan trygt si at dette både er det verste og største til nå, bedyrer mannen som etter hvert skulle bli kjent for andre ting enn skihopp.
VERDENS BESTE VETERANUTØVER: Mye av årsaken til at Arild er kåret til verdens beste veteranutøver i friidrett, uansett øvelser, finnes i denne imponerende samlingen av medaljer fra veteran-mesterskapene. Foto: Viktor Storsveen
Tragedien rammer
Bare måneder senere dette året, rammes familien av en tragedie som skal gi store utfordringer, både i dagliglivet på garden, og på alle måter ellers. Arne blir uhelbredelig syk og dør senere dette året, bare 57 år gammel.
Ankeret i Arilds unge idrettskarriere var ikke der lenger.
– Det ble ei veldig tung og vanskelig tid. Alt ble annerledes. Og ikke hadde vi bil. Jeg fikk jo sitte på med andre fra Løten som drev med hopp, men det ble ikke slik det hadde vært. Jeg klarte liksom ikke helt å følge med.
Sjetteplass fra junior-NM i hopp, ble det siste Arild fikk med seg før friidretten fikk all oppmerksomhet.
– Som første års senior reiste jeg til Gjerdrumsbakken i Våler for å trene. Jeg satte meg godt ned i tilløpet med det resultatet at buksa sprakk rundt hele skrittet. Jeg var i ferd med å bli for tung, sier en smilende Arild, som rakk å passere hundremeterstreken i Renabakken før han ga seg.
I KULERINGEN: Arild ble fulgt med stor interesse når han entret kuleringen tidlig på 1970-tallet, slik som her. Foto: Viktor Storsveen
Nm-titler i kule
Allsidige Arild Busterud var så langt fra noen fremmed kar på friidrettsarenaen. Han utmerket seg allerede i flere øvelser.
Som 18-åring kom han med på juniorlandslaget i friidrett. Samlingene ble fine vitamininnsprøytninger. Arild ble regnet for å være et talent i kulestøt. To NM-gull i junior-NM i denne disiplinen var overbevisende. Samtidig sikret han seg også junior-sølv i 10-kamp, for å nevne noe.
Blant et utall personlige rekorder, minnes Arild spesielt «persen» på 1500 meter.
– Det var ikke min spesialøvelse, for å si det sånn. Jeg hadde regnet ut at jeg måtte være i siste sving da min argeste konkurrent gikk i mål, for å klare sølvet. Med 5.17,9 ble sølvet mitt. Det ble et langt løp for min del.
En annen pers som Arild minnes med et smil, er stavpersen på 3,30 meter.
– Den var heller ikke all verden, men det var også tungt å hoppe med stålstav, som vi gjorde den gang.
6,72 meter i lengde, 11, 6 på 100 meter, 16,6 på 110 meter hekk og 53,54 meter i spyd, bekrefter allsidigheten.
Ett år på denne tida, vant Arild åtte KM-gull i friidrett, blant annet i stille lengde med 3,24 meter.
I SITT RETTE ELEMENT: Arild i sitt rette element, sleggeringen. Foto: Viktor Storsveen
Skremt fra kule
Arild var 20 år da han kom med i landskamp og møtte nordiske konkurrenter. Synet av enkelte av konkurrentene i kuleringen, skremte bokstavelig talt Arild. Svenske Ricky Bruch (kjempe på 1,98 som var i verdenseliten i kule og diskos, og som senere innrømmet bruk av doping), samt enkelte andre utøvere, bidro til å gjøre Arild betenkt.
– Jeg skjønte at jeg aldri kunne bli slik. Derimot visste jeg at sleggekasterne var mer slik som meg selv, som typer. Jeg var mindre i størrelse og hadde kanskje større hurtighet og smidighet.
– Det ble mange tanker, og etter hvert luftet jeg disse med forbundet, som støttet meg.
– Bedre teknisk i dag
– Vi hadde Sverre Strandli (EM-vinner 1950) som trener for sleggekasterne. Det var en person som jeg så opp til, og med stor entusiasme, satte jeg meg nye mål. Framgangen kom også i denne disiplinen, men i ettertid må det være lov i si at vi holdt for lenge på den teknikken som gjaldt tidligere.
– Først på midten av 1970-tallet, da vi fikk Einar Brynemo som trener, begynte vi i større grad ta etter de beste utlendingene. Det høres enkelt ut, men jeg slet med dette mer eller mindre hele karrieren. Faktisk kaster jeg på mange måter bedre teknisk i dag, enn jeg gjorde tidligere.
– Men så har jeg trent på det i 50 år for å få det til, da, sier Arild med et glis.
Arild forklarer endringen i teknikk med at man tidligere dro slegga etter seg i rotasjonene, mens man i dag i mye større grad utnytter større radius gjennom kastarmen.
Både i 1974 (Hønefoss) og 1975 (Fana) ble Arild norgesmester i sin nye disiplin. Sitt lengste kast oppnådde han under de tradisjonelle Mjøslekene i Moelv, der han nådde 67,84 meter som var ny norsk rekord den gang. I kulestøt er for øvrig persen på 18,07 meter.
NM I TRONDHEIM -73: 25-årige Arild Busterud jubler stolt over sølv både i kule og slegge under NM i Trondheim i 1973. Foto: Viktor Storsveen
Familie og birken
Arild og kona Bjørg fikk døtrene Silje og Anne i henholdsvis 1976 og 1979, og sammen med ansvaret som bonde, ble det etter hvert nye prioriteringer for Arild.
Treningsgleden og jakten på positive opplevelser resulterte i at Arild nå tok opp en del av farsarven. Fem ganger gikk Arild Birkebeinerrennet i denne perioden.
– Ja, jeg klarte merket alle gangene. Det var 5,5 kilos ryggsekk den gang og den raskeste tida ble 3 timer og 32 minutter. Det må jeg si meg fornøyd med.
Vi må også ta med at Arild i sine glansdager stilte opp i styrkeløft i regi av Brumunddal Atletklubb, og under KM i 1974 løftet han 315 kilo i markløft, som var nordisk rekord.
– Jeg har mye å takke allsidigheten for. Sammen med gardsarbeidet har nok det vært avgjørende for at jeg aldri har hatt langvarige skader.
STYRKELØFT: Her er Arild under NM i styrkeløft i Brumunddal i 1975. Året før satte han nordisk rekord i markløft med 315 kilo. Foto: Viktor Storsveen
Verdens beste!
– Jeg klarer nesten ikke å ta kåringen innover meg. Verdens beste veteran i friidrett, uansett øvelse. For en vanlig kar fra Østroa i Løten, går det knapt an å forstå at det er mulig. Det er så stort!
Det internasjonale veteranforbundet, World Masters Athletics (WMA), har nylig kåret Arild til tiårets beste veteran gjennom innsatsen i de internasjonale mesterskapene.
Prestasjonene taler på mange måter for seg selv. I den offisielle kåringen nevnes følgende prestasjoner konkret: «Du har i denne perioden, 2010 – 2020, satt ni verdensrekorder, du er fortsatt innehaver av seks verdensrekorder og du har vunnet VM-gull ti ganger!
I 2018 ble Arild kåret til verdens beste veteran i kastdisiplinene.
Et drøss av medaljer, vunnet i veteranmesterskapene, forteller at det ligger mye vilje, gode prioriteringer og framfor alt sportslig kvalitet i bunnen.
– Det er noen viktige årsaker til at dette har vært mulig. For det første synes jeg det er like artig å trene og konkurrere fortsatt. Det å hige etter forbedringer i teknikken, er noe som driver meg. Jeg mener at teknikken i slegge er bedre nå og jeg har begynt å rotere i kuleringen. Jeg slet litt med å få høyrebenet med på hinketeknikken, men nå går det like langt når jeg roterer.
SPENSTIG: Arild utviser en imponerende spenst og teknikk, også i lengde. Persen er på imponerende 6,72 meter. Foto: Viktor Storsveen
Kona er viktig
Etter hvert tok eldstejenta over garden og veteransatsingen er i stor grad noe også kona Bjørg deltar i. Ikke så merkelig at det er hun som best holder rede på årstall og steder for mesterskapene.
– Det at jeg synes dette er like artig i dag som det var da jeg satset aktivt, er en ting. Men at kona er med på de store mesterskapene og at vi tar ferie i disse landene i etterkant av konkurransene, er noe som betyr veldig mye og som er avgjørende for det jeg holder på med.
– Første gang jeg deltok i veteranklassen, var i 1995 med VM i Åbo og EM i Kristiansand. Så gikk det noen år hvor jeg ikke deltok hvert år.
– Jeg konkurrerer i fire individuelle disipliner, slegge, vektkast, kule og diskos. I kast 5-kamp er det disse fi re disiplinene, samt spydkast som gjelder.
Redskapen blir lettere etter hvert som man blir eldre. Arild er spesielt fornøyd med verdensrekorden han satte i vektkast i Malaga i 2018 med 23,15, et mesterskap der det deltok 7-8000 deltagere totalt.
Vektkast består av ei kule på 7,3 kilo, som er festet i en kort kjetting med håndtak. Øvelsen ligner mye på slegge. Ellers lar Arild seg irritere av at han aldri har vunnet diskos. Så fortsatt er det noe å strekke seg etter.
– Jeg ser i hvert fall ingen ende på denne moroa nå, sier Arild.
GARDSDRIFT OG SLEGGEKASTING: Fra midten på 1970-tallet, hjemme hos Arild i Løten. Gardsdrift og sleggesatsing går hånd i hånd. Foto: Viktor Storsveen
Da død kråke «reddet» arild
Da vi nærmer oss slutten på intervjuet hjemme hos Arild Busterud, kommer han på ei historie som er for god til å utelate. Arild var 12-13 år og faren Arne levde fortsatt.
– Jeg hørte på landskamp i friidrett mellom Norge og Italia på radio her hjemme på garden. Innsatsen til Oddvar Krogh og Sverre Strandli, som deltok for Norge, inspirerte meg skikkelig. At de to var gode utøvere, visste jeg jo.
Arild gikk ut i bryggerhuset og monterte løs et passende tungt lodd som satte på en grismatkoker, satte til å koke grisemat, satt på en streng og lagde håndtak.
– Kastringen lagde jeg av halm. To brødre og en nabogutt var også med innimellom. Det gikk lengre og lengre med den selvlagde slegga.
Det var da dramatikken begynte.
– Plutselig gikk slegga mye lengre enn jeg hadde drømt om. Den traff lysledningene langt der framme. Ledningene brant av. Den kvelden og morgenen etter var alt mørkt hos oss og naboene i grenda. Naboen måtte melke kuene for hånd.
– Selv hadde jeg stor respekt for de voksne. Jeg var redd for å få kjeft. Tidligere på dagen hadde jeg sett ei død kråke borte ved låven. Nå hentet jeg den og la under ledningene, samtidig som naboer ringte til lysverket.
Karene fra lysverket skjønte ikke at kråka, som lå der kunne gjøre så stor skade, men så heller ingen annen forklaring.
– Da far kom inn til kveldsmat, hadde han fått med seg strømbruddet og kråka. Etterpå bad han meg bli med. Jo, da. Han fant kråka og så de avbrente ledningene. Da vi skulle til å gå tilbake, begynte far å skritte opp avstanden. Jeg fryktet kjeft. Han så på meg med et glis, men sa ingen ting.
Forrige gang sommerlekene gikk i Tokyo, i 1964, var han nemlig hovedpersonen i det som er blitt beskrevet som tidenes største nedtur i norsk friidrett.
Den 21-årige Oslo-karen hadde satt to verdensrekorder i spyd på Bislett denne sommeren, og blitt førstemann i verden over 90-meteren. Han var i det hele tatt stabiliteten selv på høyt nivå, og kom til lekene som den kanskje aller største favoritten i OL-friidretten.
Så endte det med at han ikke engang klarte å kvalifisere seg til finalen!
Eksklusiv historie
I alle årene etterpå har den gjengse forklaringen på fiaskoen vært den klassiske; om nerver, overtenning og forventningspress fra seg selv og andre.
Men hovedpersonen avviser alt dette bestemt. For første gang, 57 år etter, gir han nå offentligheten innblikk i forhistorien til det uforglemmelige tilbakeslaget. Her får Friidretts lesere en eksklusiv fortelling om en serie små, men uheldige omstendigheter i forkant av den senere så mye omtalte fiaskoen.
– Du har vel hørt ordtaket om den lille tua som kan velte stort lass?
Friidretts utsendte bekrefter raskt denne barnelærdommen der vi sitter på terrassen på hans idylliske hjemsted i Nittedal en fager forsommerkveld.
– I dette tilfellet var det snakk om fire-fem ”tuer”, som må ha jobbet sammen mot meg, fortsetter spydkjempen, og ler godt.
– For det er jo egentlig ei historie til å le av!
Langfingeren sprakk
Det startet under generalprøven til lekene, en trelandskamp i Roma et par uker etter det siste rekordkastet (91,72) på Bislett 2. september. Det var bare noen dager igjen til avreisen til Tokyo, der sommer-OL skulle starte 10. oktober. Pedersen forteller:
– Etter et dødt førstekast på rundt 85 meter, sprakk langfingeren på kasthånda. Den er en spydkaster temmelig avhengig av, for du holder jo i surringa på spydet med lang- og tommelfingeren. Såret ville ikke gro, tross plastring og bandasjering. Da konkurransedagen kom i Tokyo, var fingeren fremdeles vond. Under kvalifiseringen på formiddagen var jeg i overkant forsiktig med fingeren for å spare den mest mulig til finalen samme kveld. En finale jeg var sikker på å nå men som jeg altså måtte se fra tribunen, skulle det vise seg.
Dette var den første ”tua”. Den andre var at OLtroppens ledelse i akklimatiseringsperioden arrangerte en utflukt til Kyoto over noen dager, for å unngå ”brakkesyken” i olympialeiren. Returen til Tokyo skjedde først dagen før spydkasterne skulle i aksjon. Seint hjemme på hotellet om kvelden ble det langt fra noen optimal oppladning.
Klisteret i søpla
For det tredje: Da Pedersen våknet på konkur-ransedagen, kunne han ikke finne den lille krukken med klister, som hadde stått på nattbordet innpakket i pergamentpapir helt siden ankomsten. En større leteaksjon var forgjeves. Stuepikene må ha trodd det var søppel og fjernet det.
– Situasjonen var fortvilet. Klister var jeg selvsagt avhengig av for å få best mulig feste på spydet. Trener Hans Øverland ble sendt ut for å se om han kunne finne noe kvae på trærne i nærheten, men kom tomhendt tilbake. Jeg satte en strek over hele greia, for jeg var jo så sikker på å klare meg greit i kvalik’en og ta meg lett til finalen, forteller Pedersen, og fortsetter:
– Vel inne på olympiastadion, klaget spydkollega Willy Rasmussen på sterke smerter i lysken, som han hadde pådratt seg under en svømmetur i Kyoto. Han var jo bestekameraten min, så jeg ble med ham på leting etter en svensk lege som kunne ha satt ei sprøyte. Men også dette forgjeves. Ingen stor sak dette heller, men ubevisst tok det nok noe av fokuset bort fra den nært forestående kvaliken.
Finalen glapp i regnet
– Like før den skulle starte, satte det inn med et voldsomt regnskyll. Følgen var at plasteret rundt den vonde fingeren løsnet. Første kast gikk rett til værs og datt ned på 61,39, over 30 meter bak min ferske verdensrekord. I neste forsøk glapp spydet, føk til værs igjen og landet på 66,78.
– Foran det tredje og siste forsøket kastet jeg plasteret og tenkte og nå fikk det bære eller briste. Men da bommet jeg på tilløpet, kom for langt frampå inn mot kastøyeblikket og skjønte fort at eventyret var ute før det hadde begynt for min del. Resultattavla bekreftet dette. Kastet målte 72,10, som skulle resultere i 13. plass. Én plass unna finale. Fiaskoen var et faktum!
Fem detaljer, hver især små og uskyldige, hadde felt spydkongen da det gjaldt som mest. Så brutal er toppidretten.
– Jeg har ikke brydd meg om å fortelle dette til noen andre enn mine nærmeste i etterkant. Folk flest skjønner ikke hvordan småting som dette kan spille inn på en prestasjon. Ikke er det så mange som har spurt heller. Alle har skyldt på nerver og forventningspress, men det kan jeg ettertrykkelig tilbakevise. Det var noe jeg hadde kontroll på. Det var jo ikke noe som het internett den gangen, så jeg hadde ikke lest hva norske aviser skrev i forkant. Og formen var helt upåklagelig. Like før jeg skulle i aksjon, sa vår trenerlegende Olaf Evjenth til meg at ”jeg har aldri sett deg så sprek som nå”.
– Jeg trøstet meg med at jeg bare var 21 år og hadde flere OL foran meg til å rette opp fade-sen, slik at alle ville glemme dette, minnes spydkjempen. Men slik skulle det ikke gå.
Skadet under oppvarming
Han fikk imidlertid to olympiske leker på sin gylne CV. Barnestjerna fra Keyserløkka i Oslo klarte nemlig også å kvalifi sere seg til OL i Roma i 1960, bare 17 år gammel. Men også den konkurransen skulle ende ulykksalig.
Med 76,76 under junior-NM i Kristiansund kastet stortalentet over OL-kravet 76 meter. Litt senere tok han sin første av i alt fire NM-titler for senior, og fikk billett til den italienske hovedstaden som læregutt. Sånn sett betydde da også turen veldig mye for hans videre utvikling de nærmeste årene.
– OL i Roma var en fenomenal opplevelse for en enkel tenåring fra Oslos østkant, sier han opprømt.
– Og den ble ikke mindre da bare jeg og den polske spydlegenden Janusz Sidlo (som hadde tatt OL-sølv bak Egil Danielsen fire år tidligere og var dobbelt europamester) var de eneste som klarte finalekravet i første omgang i kvalifiseringen!
Men så ble glede brått snudd til enorm skuffelse. Unggutten hadde tråkket over på stembeinet under en løpetur i skogen før avreisen til Roma. Den kjente idrettslegen Birger Tvedt hadde fått orden på den vonde ankelen, og alt så lovende ut. Men så skulle den likevel bli hans bane foran årets viktigste konkurranse. Pedersen forteller:
– Under oppvarmingen til finalen på den berømte marmorstadion var uhellet ute igjen. Jeg tråkket over på den vonde ankelen en gang til. Den hovnet opp umiddelbart, og jeg var sjanseløs. Det var utrolig tungt å måtte trekke meg fra finalen. Da skal jeg innrømme at det kom noen tårer.
Skadeforfulgt
Men om Terje Pedersens olympiske historie er et trist kapittel, klarte han likevel i løpet av en kort karriere å skrive navnet sitt inn i den norske (fri)idrettshistorien med gullskrift – takket være tre verdensrekorder.
Den høyreiste lysluggen viste tidlig sitt kasttalent, satte mang en aldersrekord i ungdomsårene og kastet over 62 meter med seniorspydet alt som 15-åring. Det var to år etter at han ble oppdaget, 13 år gammel i 1956.
Senhøstes samme år tok Egil Danielsen spydgull på ny verdensrekord under OL i Melbourne, og han ble fra da av Pedersens store ledestjerne og inspirasjonskilde. Det var derfor ekstra stort for læregutten å reise sammen med idolet til Roma for å forsvare Norges ære i de neste sommerlekene. Der delte de for øvrig felles skjebne ved å mislykkes begge to.
Likevel så unggutten ut til å gå en lysende framtid i møte. Men skader og uhell skulle komme til å forfølge ham, som det hadde gjort i tenårene – men da ofte som følge av at han i stor grad ble overlatt til seg selv og la seg til unoter under trening.
– Hele karrieren min ble en slåsskamp mot skader, konstaterer Pedersen i ettertid.
1961-sesongen, for eksempel, gikk i vasken på grunn av en albueskade. Ettervirkningene av den var merkbare også året etter, noe som medførte at han mistet EM i 1962. Hans andre NMgull var eneste trøst. Men så skulle det for alvor løsne. 1963 og 1964 ble to svært minnerike år for tannlegestudenten.
Tre verdensrekorder på Bislett
1963-sesongen startet med at han for første gang kastet over 80 meter. Det skjedde i en landskamp på Bislett. 12. august slo han til igjen på det som defi nitivt skulle bli hans lykkearena. Da landet spydet på 83,90, som var ny juniorverdensrekord. Opptakten til OL-sesongen kunne ikke vært bedre.
– Til tross for at jeg var i militæret hele sommeren, ble 1963 mitt mest lærerike år, minnes Vidar-gutten, og forklarer:
– Først og fremst fordi jeg fant nøkkelen til tilløpet. Jeg økte farten, og klarte å beholde den helt fram til selve utkastet. Jeg klarte med andre ord å utnytte bevegelsesenergien mye bedre enn før. Jeg skjønte at jeg hadde funnet en overlegen måte å kaste på.
Han innrømmer at tilløpstreningen ble forsømt vinteren i 1964, med den følge at han falt tilbake til gamle synder da sesongen startet. Ja, så beskjeden var sesonginnledningen at en journalist skrev følgende: ”Hvis Terje Pedersen har tenkt seg til OL til høsten, må han betale billetten sjøl!”
Men det gikk ikke lenge før spydesset fant tilbake til tilløpsteknikken, og ga skeptikerne ikke bare én, men to på kjeften. I løpet av to sommermåneder fikk Bislett-publikum oppleve at deres store yndling slettet italienske Carlo Lievores verdensrekord på 86,74 fra 1961 av listene – og det ettertrykkelig. Først 87,12 den 1. juli, deretter 91,72 den 2. september, begge gangene i en landskamp. Verdens første 90-meterskast var selve prikken over i´en!
90-meteren ga en indre ro
– Oppstyret og utladningen etter den første rekorden ble i meste laget. Det gikk ut over konsentrasjonen i tiden som fulgte. Jeg var fullstendig tom, la spydet helt til side i fire uker og drev bare med alternativ trening. Det hjalp, og da jeg gjenopptok spydtreningen, la jeg vekt på å øke farten i tilløpet enda mer. Det skulle komme til å gi resultater, forteller Pedersen, som beviste dette til fulle i neste Bislett-landskamp. I ett jafs ble verdensrekorden tøyd med ytterligere 4,60 meter.
– I selve utkastet hadde jeg ingen følelse av hvor langt spydet ville gå, men jeg må jo ha truffet skikkelig. Da Willy Rasmussen kom løpende og sa at lengden var over 90, skjønte jeg lite. Etterpå ble det masse liv og røre, men jeg reagerte på min måte og tok på ingen måte av. Tvert imot. Det rekordkastet ga meg var først og fremst en herlig, indre ro. Min største ambisjon gjennom karrieren var ikke å vinne, men å kaste spydet lengst mulig. Da visste jeg at jeg i så fall ville vinne!
Mislykket operasjon og karriereslutt
Resten av 1964-sesongen er grundig omtalt innledningsvis. Og 1965 er kort fortalt. Verdenseneren skulle rette opp missen fra Tokyo, men gikk i den klassiske fella.
– Jeg var overgira. Skulle kaste 100 meter. Jeg drev for meg sjøl hele vinteren. Ingen kunne bremse meg. Men det ble for mye. Om våren kastet jeg med tunge kuler. Konsekvensen var en overbelastning i skuldra. Jeg slet den rett og slett ut, innrømmer han åpenhjertig.
Riktignok kastet han noen stevner i månedsskiftet juni/juli med 81,28 som beste resultat. Men smertene i skuldra plaget ham, og ble til slutt uutholdelige. Operasjon var ikke til å unngå. Den ble foretatt i 1966, og ble kort fortalt fatal. I en alder av bare 23 år måtte han bite i det sure eplet. Det var punktum for spydkasting. Ingen flere muligheter til å rette opp den forsmedelige OL-fadesen.
– Jeg var selvsagt veldig skuffet etter det som skjedde i Tokyo. Både for min egen del og med tanke på det norske folk. Mange hadde stått opp tidlig om morran for å se meg ta olympisk gull, sier 78-åringen ettertenksomt.
Fornøyd – tross alt
– Etterpå har jeg naturlig nok blitt minnet på nedturen mange ganger. Men det gjør meg ingenting. Jeg vet jo selv så inderlig godt bakgrunnen for det som skjedde. Dessuten har jeg slått meg til ro med at jeg må være fornøyd med det jeg tross alt oppnådde. Det er ikke mange forunt å sette verdensrekord to ganger, og flytte den nesten fem meter, samt bryte en barriere. Ja, egentlig to. For ikke bare var jeg først over 90 meter, men også først over 300 fot, som amerikanerne var mest opptatt av.
– Jeg er kommet til at dette får være bra nok, selv om det er ergerlig å tenke på at jeg ikke fikk flere sjanser, konkluderer Terje Pedersen, og runder av med en aldri så liten påminnelse til det norske friidrettspublikummet når det nå på nytt drar seg til mot sommerleker i Tokyo. Med bakgrunn i egne erfaringer understreker han:
– Det er både lov og grunn til å være optimist. Men vær likevel forsiktig med å spenne buen for høyt. Dagens toppidrettsutøvere balanserer på en knivsegg. Det er mye som spiller inn, og veien fra suksess til fiasko kan være kortere enn man tror. Absolutt alt må klaffe. Det er lite som skal til for at ei lita tue velter et stort lass.
– For ikke å snakke om hvis det kommer flere tuer i veien!
Fakta
Terje Olav Pedersen Navn: Terje Olav Pedersen. Født: 9. februar 1943. Hjemsted: Oslo. Nåværende bosted: Nittedal (fra 1966). Familie: Gift med Wenche, tre barn og fire barnebarn. Yrke: Tannlege i 47 år (1966-2013). Hobby: Hesteoppdretter og travtrener. Klubb: SK Vidar. Øvelse: Spydkast. Viktigste meritter:
Satte to verdensrekorder på Bislett i 1964 – 87,12 og 91,72 (førstemann i verden over 90 meter med den gamle spydtypen). Satte juniorverdensrekord med 83,90 på Bislett i 1963.
NM: Gull 1960, 1962, 1963 og 1964. OL: Roma 1960: 12 i kval 74,67, startet ikke i finalen. Tokyo 1964: 13 i kval 72,10 (utslått). Utmerkelser: Aftenpostens gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett 1964, Bislett-medaljen 1966.
Thor Helland beste norske
Norge sendte seks utøvere til sommer-OL i 1964. Da Terje Pedersen ikke klarte å innfri sitt store favorittstempel i spyd, ble det ingen medaljer med hjem i bagasjen. Ingen poengplasser heller. Den beste norske prestasjonen ble besørget av Thor Helland, som spurtet inn til 8. plass i finalen på 5000 meter på tiden 13.57,0. Stort dårligere var ikke Berit Berthelsen, som med 6,19 la beslag på 9. plass i lengdefinalen. Her ble hennes kollega Oddrun Hokland nummer 16. Hun deltok også i femkamp, der hun oppnådde samme plassering. Pål Benum ble nr 19 på 10.000 meter, mens spydduoen Terje Pedersen og Willy Rasmussen pent måtte takke for seg i kvalifi seringen til spydfinalen.
Superduo fra samme nabolag
Lille Einars Vei på Tøyen i Oslo har uvanlig mye å rutte med. Gata har fostret to verdensenere i friidrett. 10 gatenumre bortenfor Terje Pedersen vokste det nemlig opp et annet talent av sjelden klasse ved navn Grete Andersen. Jenta var 10 år yngre enn spydesset, som husker godt at hun og ei venninne en dag kom og spurte om de kunne få være med ham og kaste spyd på plenen utenfor blokkene.
– Da svarte jeg: Jeg tror det er bedre at du begynner å løpe jeg, Grete, minnes Pedersen med et smil.
Jentungen fulgte rådet, og ble etter hvert verdenskjent med etternavnet Waitz etter å ha giftet seg med Jack, en annen Vidar-gutt. Grete la for øvrig aldri skjul på hvilken stor inspirasjonskilde Terje var for henne i en viktig periode i hennes unike idrettsliv.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
