BRONSE: Audun Boysen fikk bronse i 1956 på 800 meter.
Norske utøvere har deltatt i totalt 24 sommer- OL, fra lekene i Paris i 1900 til i Rio i 2016. Totalt 215 utøvere (180 menn og 35 kvinner).
Den yngste deltakeren i friidrett til nå er diskoskasteren Anne Lise Wærness, som var 17 år og 46 dager da hun deltok i lekene i Mexico i 1968. Den eldste er kappgjengeren Edgar Bruun, som var 46 år og 352 dager da han deltok i lekene i Helsingfors i 1952.
Norge har til nå tatt totalt 20 medaljer (se egen oversikt). Andreas Thorkildsen, Kjersti Tysse Plätzer, Trine Hattestad og Arne Halse har sikret seg to medaljer hver. Thorkildsen er den eneste med to gull.
Gull med forviklinger
Norges første olympiske gull i friidrett, signert drammenseren Ferdinand Bie i femkampen i Stockholm i 1912, fikk et historisk etterspill. Amerikaneren Jim Thorpe oppnådde best resultat og ble utropt som olympisk mester. Men så ble han diskvalifisert fordi det kom for en dag at han tre år i forveien hadde mottatt et mindre pengebeløp etter et par baseballkamper, og dermed brutt datidens strenge amatørbestemmelser.
Denne avgjørelsen ble opphevet i 1982, med det resultat at IOC erklærte både Bie og Thorpe som vinnere – lenge etter begges bortgang. Thorpe døde i 1953, Bie i 1961.
To ol med tre medaljer
Melbourne-lekene i 1956 er de beste for norsk friidrett til nå. Norge sendte fem deltakere til begivenheten på andre siden av kloden, og tre av dem kom hjem med medalje i bagasjen!
Egil Danielsen raget høyest med gull i spyd på ny verdensrekord 85,71. Audun Boysen og Ernst ”Kruska” Larsen sikret seg hver sin bronsemedalje på henholdsvis 800 meter og 3000 meter hinder.
Også i London i 1908 ble det tre norske friidrettsmedaljer, men da besto troppen av 11 utøvere. Arne Halse tok sølv og bronse i to spydøvelser, mens Edvard Larsen hoppet til bronse i tresteg.
HISTORISK: Vebjørn Rodal ble historisk med Norges første OL gull på 800 meter.
…Og tre ol med to medaljer
Da Egil Danielsen triumferte i 1956, var det 36 år siden Norges forrige gull (Helge Løvland i tikamp i Antwerpen i 1920). Men det skulle gå enda lenger til neste OL-medalje av edleste sort. Først 40 år senere, i Atlanta i 1996, kunne Norge igjen juble over olympisk gull på friidrettsbanen da Vebjørn Rodal nådde målstreken først på 800 meter.
Både i disse lekene og i 2000 og 2008 innkasserte Norge to medaljer. I tillegg til Rodals gull, tok Trine Hattestad bronse i spyd i 1996. I Sydney fire år senere tok hun steget helt til topps, mens Kjersti Tysse Plätzer gikk inn til sølv på 20 km kappgang. Det samme gjorde hun i Beijing i 2008, da Andreas Thorkildsen tok sitt andre strake gull i spyd.
Ingen medaljer i de to siste
De foreløpig siste norske OL-medaljene i friidrett kom i Beijing i 2008, da Andreas Thorkildsen vant spyd og Kjersti Tysse Plätzer tok sølv på 20 km kappgang. Det betyr at vi nå kan se tilbake på to sommerleker uten medaljer.
I Rio i 2016 ble det ikke engang poengplasser. Nærmest var Håvard Haukenes med sin 7. plass på 50 km kappgang, samt Karoline Bjerkeli Grøvdal med 7. plass på 5000- og 9. plass på 10.000 meter. I London i 2012 ble det to norske poengplasser. Henrik Ingebrigtsen ble beste norske utøver med 5. plass på 1500 meter, mens Andreas Thorkildsen la beslag på 6. plass i spyd etter to strake gull.
–Det kjentes godt å få det skikkelig til. Kuortane stadion har en rask bane, det var stabil vind, jeg traff midt på planken og fløy til personlig rekord. Når du legger ned så mye tid til trening er det godt å få vist det i konkurranse også, sier Flåtnes.
Han blir til daglig trent av Odd Bergh, Frank Brissach og Dietmar Mögenburg.
–Jeg har tre veldig dyktige trenere. Det setter jeg stor pris på. Nå fokuserer jeg mot U-23 EM i Tallinn i juli. Vil gjerne se åtte meteren, men jeg fokuserer mest på arbeidsoppgavene mine, og gjøre en så god innsats som mulig. Det viktigste for meg er å kjenne at jeg gjør mitt beste, sier den sindige lengdehopperen fra Vennerød utenfor Tønsberg.
TO STJERNER: Zerei Mezngi (t.v) fra Stavanger løp inn til 27:57.63 på 10 000 meter, og perset med over seks sekunder. Her sammen med Mo Farah. FOTO: STAVANGER FRIIDRETTSKLUBB
Solid pers for zerei mezngi
Zerei Mezngi fra Stavanger løp inn til 27:57.63 på 10 000 meter under et invitasjonsløp lagt inn i det britiske mesterskapet i Manchester i slutten av juni.
Han kom seg under 28 minutter for første gang og perset med over seks sekunder. Mezngi har slitt med skader gjennom våren og ikke hatt mange uker med god trening. Får han seg noen måneder med god trening skal det bli veldig spennende å se hva han får til. Løpet var lagt opp for at fire ganger OL-vinner Mo Farah skulle klare OL-kravet på 27:28.00. Han vant, men klarte ikke kravet da han løp inn til 27:47.04. Det var en del vind og ganske kjølig i Manchester, så det var langt fra ideelle forhold for å løpe fort.
Mezngi passerte på 2:46 på første kilometer og lå midt i feltet. Klokken viste omtrent 8:15 da Mezngi hadde løpt 3000 meter og han var nå i rygg på Farah. Mannen som har vunnet NM-gull på 10 000 meter to ganger måtte slippe ryggen til den britiske legenden opp mot passering 5000 meter. Mezngi lå litt bak OL-skjema ved passering halvveis og klarte ikke å ta inn igjen på dette. Han dro gruppen bak Farah og løp inn til en pen tid.
Det blir i så fall i hans «nye» øvelse, 3000 meter hinder, der han har gjort oppsiktsvekkende framgang denne forsesongen. Den personlige rekorden er senket med drøyt 17 (!) sekunder, og med 8.26,60 – pluss en dose rankingpoeng – snuste han sensasjonelt nok på OL-deltakelse i Tokyo.
– Jeg depper slett ikke over at den billetten glapp. OL-start var knapt i mine tanker før sesongstart, og jeg er veldig godt fornøyd med å ha stabilisert meg på et mye høyere nivå enn jeg var. Det forsterker drømmen om å komme med både i EM i München og VM i Eugene i 2022, sier 25-åringen til Friidrett.
EM-kravet er allerede underskredet med god margin, og VM-kravet på 8.22 – det samme som til årets OL – begynner å bli høyst realistisk.
Kvantesprang
Derfor er det slett ikke rart at han kommer til å vri mye mer av sitt fokus over fra det som til nå har vært spesialdistansen, 1500 meter, til 3000 meter hinder. Han lister opp tre grunner for det:
– Her i Norge er det mye vanskeligere å komme med i makskvoten på tre deltakere på 1500 meter enn på hinder. I sistnevnte øvelse er også tidskravet ”lettere” å underskride. Dessuten tror jeg jo at jeg har et potensial i den øvelsen.
Det siste har han til de grader bevist nå i sesonginnledningen. I årsdebuten i belgiske Oordegem 29. mai, hans tredje hinderløp i hele karrieren og det første på to år, tok han et kvantesprang med 8.27,15 – og spratt opp fra 30. til 9. plass på den norske alle tiders-statistikken. I Nice 12. juni forbedret han seg til 8.26,60 og avanserte ytterligere to plasser ved å passere både Jakob Ingebrigtsen og Tom Egil Kårbø.
– Men for min del er det ikke snakk om et enten-eller. Jeg har fortsatt ambisjoner om å komme meg godt ned på 3.30-tallet på 1500 meter. Det går fint an å kombinere satsing på begge distanser. En stor del av treningsarbeidet er det samme for begge, sier romerikingen, som etter å ha gått drøyt fem år «i læra» i Gular nå opptrer i Ull/Kisa-drakt.
FIRBEINTE TRENINGSKAMERATER: På en velpreparert skogsvei like ved hjemstedet har den landskjente travtreneren Erik Killingmo gitt Boutera lov til å boltre seg. Dette er en av hans mange treningsfasiliteter i nærområdet.
Lagkamerat med ajer
Både flyttingen tilbake til Østlandet og klubbskiftet falt seg naturlig. Da Universitetet i Bergen måtte stenge på grunn av koronaen i mars i fjor, valgte han å vende hjem til Aurskog og fortsette jusstudiene ved Universitetet i Oslo. Da var det også naturlig å melde overgang til den lokale eliteklubben.
Aurskog er ei landsens bygd på østre Romerike med sterke fotballtradisjoner. Det var derfor knapt til å unngå at også lille Jacob valgte fotball, i likhet med alle vennene, som førsteklassing. Han spilte for moderklubben Aurskog- Finstadbru til han var 14. Året etter gikk ferden til distriktets storebror Lillestrøm SK, der han fortsatte som gutte- og juniorspiller til han var 19. Som løpssterk midtbanespiller og senere høyre back fikk han vist fram et åpenbart fotballtalent.
– Et artig minne er at jeg prøvespilte samme dag som Kristoffer Ajer. Han kom fra Rælingen og jeg fra Aurskog. Selv om han er to år yngre enn meg, spilte vi mye sammen i de fem årene, og ble gode kompiser. Flere andre lagkamerater er også blitt elitespillere, forteller Jacob.
SUKSESS I «NY» ØVELSE: Jacob Boutera har gjort stor suksess på 3000 meter hinder denne forsesongen. Dette ser nå ut til å bli hans hovedøvelse framover, men han forsikrer at han fortsatt har mye ugjort også på 1500 meter.
Skjebnekveld på skansemyren
Men våren 2015 pådro han seg kyssesyken, og ga opp fotballen. I august samme år flyttet han til Bergen for å studere – først to år med psykologi og pedagogikk før han i 2017 startet på et femårig jusstudium.
Han slet lenge med ettervirkningene av sykdommen, og var dårlig trent den første høsten i vestlandsbyen. En joggetur brakte ham en kveld helt tilfeldig innom Skansemyren, der en gjeng Gular-løpere drev og trente. Denne kvelden skulle vise seg å bli den spede starten på juniorens nye og spennende idrettsliv.
– Jeg ble stående og se på gutta løpe, og kom i prat med treneren deres, Asgeir Thomassen. Han var nysgjerrig på meg, jeg fortalte historien min, og dermed var kontakten opprettet. Han sendte meg treningstidene deres, jeg ble med på noen fellestreninger – og ble fort bitt av basillen, forteller Boutera.
I sin første banesesong, 2016, presterte han høyst habile tider på alle distansene fra 800- til 5000 meter, og gnisten var for alvor tent. Året etter tok han enorme kliv på alle (se fakta), og selvfølelsen steg ytterligere mange hakk. Det eneste skåret i gleden var at han ikke nådde målet om å kvalifisere seg til NM i Sandnes. Derfor ble NM-start i Byrkjelo et stort mål for påfølgende sesong.
AFRIKANSKE GENER: Jacob Boutera ser ikke bort fra at hans afrikanske gener er en medvirkende årsak til hans framgang på friidrettsbanen. Hans far, Jan Boutera, er fra Algerie, nabolandet til Marokko, og var selv en habil løper for KFUM i unge år. Han følger nå nøye med på utviklingen til sønnen, som her fører an i finalen på 1500 meter i Bergen i fjor.
Inspirert av stor framgang
Det klarte han med glans. 2018 ble i det hele tatt det kanskje mest avgjørende året for Bouteras utvikling til nå. Det startet med 4. plass i NM i terrengløp på Osterøy, rett bak løpere som hadde vært langt bedre enn ham året før, samt bronse sammen med treningskompisen Jens Bøhmer i stafetten.
– Osterøy-helga var viktig for meg. De to løpene ga meg en stor trygghet for at jeg var på rett spor, og var veldig inspirerende for fortsettelsen. Tidsmessig var det store målet å løpe under 3.50 på 1500 meter, og da jeg klarte det under Bislett Games, var sesongen fullkommen, minnes den stilrene løperen.
Med 3.49,42 forbedret han seg med ni (!) sekunder fra året før, og brøt en barriere. Det var forresten om høsten dette året han prøvde seg på 3000 meter hinder for første gang, med sølv i U23-NM på Bislett som resultat. 9.09,09 ble så senket til 8.43,96 i Sollentuna året etter.
– Det var i 2018 jeg for alvor innså talentet og potensialet mitt, og jeg skjønte at jeg gjorde mye riktig på trening. Det var tydelig at Gulartrenernes oppskrift fungerte bra, fastslår han, og tallenes tale fra de to neste sesongene, da framgangen bare fortsatte, er ytterligere bekreftelser på det.
Takker gular-miljøet
Jacob Boutera er i det hele tatt veldig ydmyk og takknemlig for det de fem årene i bergensklubben ga ham.
– Det kjempegode løpermiljøet i klubben, med mange som var bedre enn meg og som jeg derfor fikk strekke meg etter, var helt avgjørende for meg. Trenere og ledere, anført av Asgeir Thomassen, Arne Risa og styreleder Knut Forthun, var helt prima. Selv flyttet jeg inn på Gular-huset og bodde der i fire år, og i to år satt jeg dessuten som utøvernes representant i klubbens styre. Dette ga meg en ekstra sterk tilknytning, og gjennom at jeg var med og driftet klubben ved siden av egen aktivitet fikk jeg en god tilleggserfaring, sier Boutera.
Han legger derfor ikke skjul på at det var en meget vanskelig avgjørelse å ta da han til slutt valgte å forlate Gular etter fjorårssesongen.
– Men jeg møtte stor forståelse for beslutningen, i og med at jeg hadde flyttet hjem til Østlandet og fått anledning til å fullføre jusstudiene i Oslo, legger han til.
VIKTIG NM-MEDALJE: NM i terrengløp på Osterøy i 2018, da han bl.a. tok stafettbronse sammen med Gular-kompis Jens Bøhmer, ga Jacob Boutera en stor porsjon trygghet og inspirasjon.
Fikk eierskap til egen trening
Han drar imidlertid fremdeles stor nytte av alt han lærte i Gular-årene, og har jevnlig kontakt med Asgeir Thomassen, som fortsatt hvisker han noen gode råd i øret. Jacob er nemlig nå sin egen trener i det daglige, selv om han selvsagt har et godt støtteapparat i ryggen i Ull/Kisa, anført av utrettelige Hans Jørgen Borgen.
– Måten som Asgeir trente meg på gjorde meg selvstendig. Jeg var delaktig i utarbeidelsen av treningsopplegget mitt, noe som ga meg både mye læring og et viktig eierskap til det jeg holdt på med. Det kommer godt med nå når jeg i stor grad tar ansvar for egen trening, forklarer 25-åringen, som også savner Bergen som by og ikke minst studentmiljøet.
– Jeg fikk et stort nettverk i byen, som jeg dessuten vil huske for alltid fordi årene der innebar et veiskille for meg. Men jeg trives enda bedre her i hjembygda, hvor jeg er nærmere familie og kompiser.
– Her er det stille og rolig i forhold til en storby. Nærheten til naturen, skog og mark er noe jeg alltid har verdsatt høyt. Og for min del er de store og varierte treningsmulighetene et stort pluss. Den slags hadde jeg ikke tilgang på i Bergen. Det er først når man kommer bort at man skjønner hvor bra treningsfasiliteter vi har her. De utnytter jeg mye, understreker den hjemmekjære aurskogingen, der vi sitter på hver vår stubbe et stykke inne i skogen noen hundre meter unna hjemstedet.
HJEMMEKJÆR: Jacob Boutera er glad i hjembygda Aurskog, og tar gjerne en tur til bygdas perle når han skal koble av. – Jeg har stor respekt for alle som har bidratt til å ta vare på Aur Prestegård. Her lukter det mye og imponerende dugnad og frivillighet lang vei. Resultatet av alt arbeidet er en attraksjon som betyr mye for nærmiljøet og som alle i bygda kan være stolte av, sier han ydmykt.
Offensiv på 1500 meter
Der har han nettopp avsluttet ei formiddagsøkt på en velpreparert skogsvei, som en av distriktets mange travtrenere bruker til å trene hestene sine. Og der kommer han nok også til å tilbringe mye tid utover sommeren, når den sterke sesonginnledningen skal følges opp.
Etter en hektisk konkurransemåned med hinder i fokus, som tappet ham for både krefter og energi, har han nå prioritert trening de siste ukene. Ikke minst med tanke på å sprenge 3.40-grensen på 1500 meter, som han føler seg kapabel til.
For der har Boutera unektelig fortsatt mye å hente. Det er mange i friidretts-Norge som tror at han blir nestemann under det som fremdeles er en gjev milepæl på 1500 meter – Lars Martin Kaupangs legendariske norgesrekord på 3.37,4, som sto i 36 år fra den ble satt i 1976 til Henrik Ingebrigtsen omsider fikk has på den i 2012. Siden har hans to brødre Filip og Jakob underskredet den, men ingen andre enn brødretrioen fra Sandnes.
Men i NM til høsten velger nok Jacob Boutera 3000 meter hinder. Det vurderte han også i fjor, men da ble det 1500 meter i stedet. Det var umulig å kombinere de to øvelsene, og dermed valgte han nok bort en sikker NM-tittel i hinder, sett i ettertid.
Nå ser det ut til at han vil ta sitt monn igjen på den distansen i årene framover.
– Men det er klart at jeg vil trenge mye mer hinderspesifikk trening i min ”nye øvelse”. Der har jeg mye å hente. Og derfor vil jeg prøve den ut så mye som mulig i sommer, med tanke på å ta det store steget neste år, forklarer Jacob Boutera, som akter å bruke denne sesongen godt.
Opptakten viser at han er veldig godt i gang med det!
Fakta
Jacob Boutera Navn: Jacob Boutera Født: 29. april 1996. Hjemsted og nåværende bosted: Aurskog. Yrke: Studerer jus ved Universitetet i Oslo. Klubb: Ull/Kisa IL (IL Gular 2016-2020). Øvelser: Mellom- og langdistanse + 3000 meter hinder.
Viktigste meritter:
EM innendørs Torino 2021: Utslått i forsøk 1500 meter. NM: Bronse 1500 meter 2019, 5. plass 1500 meter 2021, 4. plass individuelt og bronse stafett terrengløp 2018, gull 4×1500 meter stafett 2018. U23-NM: Sølv 3000 meter hinder 2018.
Det var en interesse som ble vekket i meg som jentunge, og det ble en livsvarig interesse, sier toppolitikeren til Friidrett, og legger til med et skratt:
– Så får det heller stå sin prøve at det var fotballen som tok sønnene mine!
Tekst og foto: Jon Wiik
Det var for øvrig gjennom idretten hun i sin tid fattet interesse for politikk. I tenårene, mens hun ennå var aktiv i friidrett på hjemstedet Haga i Nes kommune på Romerike, tok hun både rollen som leder av friidrettsgruppa i et par år og gjennomgikk så vel trener- som dommerkurs.
Arrangerte NM i maraton
Et godt minne fra denne perioden er for øvrig da den lille klubben påtok seg å arrangere NM i maraton i 1984, en oppgave de mestret med glans. Så hadde de da også god erfaring fra den årlige Haga Maraton, som lenge var et fast innslag på terminlista på den tiden.
Etter hvert ble horisonten hennes utvidet til et sterkt engasjement for idretten generelt i hjemkommunen, ikke minst anleggsspørsmål. Det preget også starten på hennes politiske karriere, etter at hun som 22-åring ble innvalgt i Nes kommunestyre for Høyre.
Der satt hun i seks år, fra 1988 til 1994, før hun flyttet til Eidsvoll og fortsatte i kommunestyret der fram til 2011. I 2013 ble hun innvalgt på Stortinget, og siden 2018 har hun vært stortingspresident.
Opptatt av dugnad og frivillighet som hun er, tok hun også sin tørn som leder i Eidsvold Turn Fotball i noen år – der som gutta hennes tilbrakte det meste av sin fritid.
Fenget av blomstrende miljø
Selv brukte Tone mye av sine barne- og tidlige ungdomsår på friidrett i Haga Idrettsforening. Familien flyttet fra Bærum til romeriksbygda tidlig på 1970-tallet, da hun var i femårsalderen. De kom til et sted hvor det var flust med fritidstilbud for unge. Friidrett, fotball, ski og håndball i idrettsforeningen, dessuten speider`n, skolekorps og mye annet. Og kanskje framfor alt en innbydende og spennende natur tett innpå bebyggelsen, med rike muligheter til å utfolde seg på mange måter.
– Der løp og oppholdt vi oss mye. Det var gjemsel og annen lek, hvor vi fikk mye «gratis» trening utenom de fastsatte treningene, minnes Tone, som selv sverget til det gode friidrettsmiljøet på Haga.
Det hadde en oppblomstring på den tiden, til tross for heller spartanske forhold. Den ivrige ungdomsflokken holdt til på ei lita slette ved bygdas samfunnshus.
– Vi hadde ingen bane, men ei stripe der vi kunne løpe 60-meter, ei lengdegrop, en tjukkas og en kastring. Det holdt lenge for oss. Senere fikk vi «ordentlig» bane på en ny stadion like i nærheten, med rødstubb og greier. Det var en ny verden. Da var jeg på tampen av egen friidrettskarriere, men jeg husker jeg trente mange yngre utøvere på banen i noen år.
Original innetrening
For en gjeng som ikke var bortskjemt med fasiliteter, var det også stor stas da de for første gang fikk stifte bekjentskap med innetrening. Det var Tones far, John Wilhelmsen – som på sitt nye hjemsted engasjerte seg sterkt både i klubben og friidrettskretsen – veldig delaktig i. Han hadde nemlig overtatt jobben som fabrikksjef på hjørnesteinsbedriften Alna Teglverk.
– Produksjonen av teglstein foregikk i mange faser. En av de viktigste var brenningen av leireproduktene. I en stor fabrikkhall sto det digre ovner på rekke og rad. På ei stripe langs disse, om lag 100 meter kanskje, rullet far og de andre ildsjelene i friidrettsgruppa ut noen gummimatter de hadde fått fatt i. Der fikk vi drive med sprinttrening i behagelig innetemperatur. Det var spennende saker. Ikke rart jeg husker mitt første bekjentskap med innetrening godt og med stor glede, forteller fabrikksjefens datter engasjert.
DAGENS HJEMMEBANE: Det er på denne arenaen, i rollen som stortingspresident, folk flest er vant til å se Tone Wilhelmsen Trøen. Men på fritiden står friidrett høyt på lista i et bredt interessefelt. FOTO: STORTINGET.
Kretsmester i 4-kamp
På friidrettsbanen drev hun, som de fleste kameratene, allsidig. De prøvde alt – både løp, hopp og kast i alskens varianter. Sesongen startet med terrengløp og stafetter om våren, og fortsatte med store og små konkurranser utover sommeren og høsten – for det meste innenfor datidens Romerike Friidrettskrets. Der var det stor aktivitet i et høyt antall klubber, som sveiset den lokale friidrettsfamilien usedvanlig godt sammen.
– Det var lite spesialisering i ungdomsårene på den tiden. I dag spesialiserer de unge seg tidligere, sier Tone, som selv likte 800 meter best.
– Jeg var ikke spesielt rask, ikke veldig utholdende heller, så dette var en distanse som passet meg bra og som jeg følte jeg ble ganske god til å disponere kreftene på.
Ikke desto mindre var det i hekkeøvelsene hun oppnådde sine beste personlige rekorder – 17,9 og 77,4 på henholdsvis 100- og 400 meter hekk, som er klubbrekorder på Haga den dag i dag. Begge oppnådd som 16-åring i 1982, hennes beste sesong. Da ble hun også kretsmester i sin klasse både på korthekken og i 4-kamp.
Imponert over utviklingen
Helt siden gnisten ble tent, har hun vært lidenskapelig opptatt av friidrett, og fulgt den tett både på TV og nært hold. 55-åringen legger ikke skjul på at Grete Waitz var det aller største forbildet i ungdommen og en årrekke framover.
Men hun trekker også fram mange andre norske friidrettsutøvere med internasjonal suksess, og i dag er hun full av beundring over den store bredden i toppen av norsk friidrett, anført av Karsten Warholm og Ingebrigtsenbrødrene. Når det gjelder de sistnevnte, tar hun også med brødrenes karismatiske trenerpappa i samme slengen. Fascinasjonen over Gjert har vært ekstra stor siden hun hørte et foredrag han holdt i anledning Idrettsgallaen i 2017.
– Jeg er virkelig imponert over utviklingen i norsk friidrett i de senere årene. Ikke minst over hvor mange unge talenter som har slått ut i full blomst i tur og orden, sier stortingspresidenten ydmykt.
Ydmyk er hun i høyeste grad også overfor den enorme og ubeskrivelige frivilligheten som ligger bak den hyggelige tilstanden som norsk friidrett er i for tiden. Og nå våkner anleggspolitikeren i henne igjen:
Lagene bærer byrden
– I den norske modellen er og blir det idrettslagene som blir stående med den store belastningen, og da blir vi prisgitt ildsjeler som legger ned all sin fritid på dette. Og som lokal idrettsleder blir du dessverre altfor mye opphengt i arbeidet med å skaffe inntekter for å holde driften gående, på bekostning av det viktigste arbeidet og det som egentlig burde være den store drivkraften; innsatsen for de unge og andre aktive.
– Jeg mener det offentlige burde ha bidratt enda mer. Tippemidler til anleggsutbygging er vel og bra, men dessverre handler anleggspolitikk mye om å overlate ansvaret for drift og vedlikehold av anleggene til lagene, og det er tungt for mange. Visst kan det være bra med lokalt eierskap for å bevare engasjement og innsatsvilje. Men likevel skulle jeg ønske kommunene kunne fått bedre armslag til å stille midler til rådighet overfor grasrota i idretten. For her er det folkehelsearbeid i hver eneste krone!
Bislett = Hemsvik
En av banene i Norge hun har besøkt mest i løpet av sitt liv er naturlig nok Bislett, ikke minst som tribunesliter under Bislett Games. Det hun imidlertid forbinder mest med vår hovedarena er stemmen til Jan Hemsvik, den legendariske Bislett-speakeren i en mannsalder og vel så det.
– Den forbandt jeg med nerver og spenning. Så snart jeg hørte stemmen hans, våknet det jeg hadde av sommerfugler i magen, sier Tone Wilhelmsen Trøen, smilende og nostalgisk.
Det tyske selskapet Cybex kommer nå med en helt ny kategori med sportsprodukter, Cybex Sport. Den består foreløpig av to nye barnevogner og er utviklet av Martin Pos, tidligere idrettsutøver og grunnlegger av Cybex. Den nye kategorien skal appellere til alt fra trendsettende foreldre og profesjonelle idrettsutøvere til helse- og treningsentusiaster.
Den ene barnevognen i den nye kategorien heter Zeno og er den første av sitt slag i Norge. Den kan nemlig trekkes bak deg, uten at du bruker hendene. På den måten kan du både sykle, løpe og gå på ski mens du har med deg barnet ditt.
Den andre barnevognen heter Avi og er en lettvekt-barnevogn for de som liker å løpe. Den har lav vekt, god presisjon og høy ytelse. Avi er spesial-designet for å fungere utmerket på løpetur, uavhengig av terreng.
Både Zeno og Avi har det karakteristiske Cybex-designet, som blant annet har fått oppmerksomhet fra den prestisjetunge design-prisen Red Dot Award.
Trille barnevogn uten å bruke hendene
Cybex Zeno er en såkalt “4-i-1” multisport-barnevogn. Det betyr at den har en multisportadapter som gir en rask og sikker overgang fra ordinære hjul, til ski og til både sykkelfeste og løpefunksjon. Her trengs ingen ekstra verktøy.
Zeno har også en «hands-free»-modus der du trekker den bak deg med et justerbart midjebelte uten å bruke hendene. Det gjør det enkelt å bevege seg og lar overkroppen røre seg fritt for en naturlig løpestil. I tillegg sitter barnet ditt godt og sikkert i vognen med et polstret sportssete for en komfortabel og sikker sittestilling.
Zeno har også en «Push»-modus, der du triller barnevognen slik som andre barnevogner. Vognen passer perfekt for barn fra seks måneder og helt opp til fire-årsalderen, dermed er dette en god investering der du kan bruke vognen i mange år. Ønsker man løpe med vognen skal barnet ha blitt ni måneder gammel.
Produktene er tilgjengelig online og hos Barnas Hus fra mai 2021. Avi har priser fra 6248 kr, og Zeno har priser fra 9098 kr.
TRAILFLY ULTRA G 300 MAX: veier 300 gram og har et drop på 6 mm. Grafén er verdens sterkeste materiale, 200 ganger sterkere enn stål i tillegg til at det er svært tynt og fleksibelt. FOTO: INOV
inov-8 med verdensnyhet
inov-8 hopper bukk over karbonfi berplaten og lanserer nå verdens første løpesko med grafénforbedret skum som lover respons og seig slitestyrke.
inov-8 har samarbeidet med grafén-eksperter ved universitetet i Manchester, og lanserer nå det de mener er den største løpeskoinnovasjonen i 2021. Det grafénforbedrede dempematerialet kalt G-FLY™ finner du nå i inov-8s nye sko TRAILFLY™ ULTRA G 300 MAX, som er designet for ultradistanser i terrenget. Vitenskapelige tester viser at skummaterialet med grafén gir 25 % bedre respons og er mer motstandsdyktig mot press og belastning. Med andre ord lover Inov-8 at spensten i skoen vil vare i kilometer etter kilometer.
TRAILFLY ULTRA G 300 MAX er en veldempet terrengsko, og takket være den nye Adapter-Flex™-teknologien, tilpasser skoen seg ujevnt og teknisk terreng.
– I en industri hvor skoprodusentene er oppsatt på karbonfiberplater tilbyr vi nå et innovativt alternativ. G-FLY dempemateriale gir ikke bare løperne en langvarig respons, men også en fri og fleksibel løpsfølelse, sier Michalen Price, COO ved inov-8.
Hennes far Martin er sønn av Nils Hjeltnes, som tilhørte norgeseliten i spyd midt på 1960-tallet. Han kastet 77,52 med den gamle spydtypen i 1967, og tok NM-bronse året før. Farfar, som nå er 78 år, følger interessert med på det barnebarnet foretar seg og presterer.
– Han har gitt oss mange gode innspill. Jeg føler i det hele tatt at hele familien støtter meg. Det setter jeg veldig stor pris på, sier siste skudd på Hjeltnes-stammen ydmykt.
Gjevt å være i slekt med knut
En god rådgiver er også familiens desiderte stjerne, Knut – Nils’ åtte år yngre bror og altså Martins onkel. Han har ei gyllen merittliste. Norsk rekordholder i diskos med 69,62, 20 NMgull i kule og diskos, fem kongepokaler, 4.- og 7. plass i OL, 4.- og 5. plass i EM og pers på 20,55 i kule, for å nevne det viktigste.
– Det er morsomt å kunne svare ja når jeg blir spurt om jeg er i slekt med ham, sier Ull/Kisajenta med et smil.
– Jeg møtte ham en gang da jeg var mye yngre. Men jeg visste ikke hvor god han var før jeg var på Bislett Games for noen år siden. Da jeg satt og bladde i programheftet, kom jeg over navnet hans og hans diskosrekord, og da skjønte jeg det virkelig!
– Dette ble understreket da vi senere besøkte familiestedet vårt i Ulvik i Hardanger, hvor Nils og Knut kommer fra. På et stabbur på eiendommen sto Knuts bestenoteringer risset inn i tømmerveggen. Når du ser slikt, og du vet du er i nær slekt, er det klart det virker veldig motiverende.
Inspirerende rådgiver
Nå har hun fått god kontakt med Knut, som fremdeles er bosatt i USA. Han har virkelig fått øynene opp for talentet til sin nevøs datter, følger godt med på det hun presterer og kommer jevnlig med hyggelige tilbakemeldinger.
– Vi «snakkes» rett som det er på sosiale medier, utveksler videoer og har dialog om mye. Jeg har fått mange gode råd og tips fra ham, og det er selvsagt veldig spennende og inspirerende, sier Hanna Emilie opprømt.
Hun føler imidlertid ikke noe ekstra forventningspress over å bære det velkjente etternavnet og følgelig har mye å leve opp til.
– Neida. Men mamma fleiper av og til med at det kan bli min oppgave å sørge for at familien fortsatt har en norgesrekord i friidrett, nå som Ola Stunes Isene truer Knuts diskosrekord…
For de mest innvidde i norsk friidrett er Hanna Emilie Hjeltnes slett ikke et nytt navn. Ull/Kisa-jenta, som fyller 17 på St. Hans-aften, har vært norgesener i sin klasse i begge de nevnte kastøvelsene de fire siste årene – og det med klar margin. Hun har kort sagt lenge vært uten konkurranse blant sine jevnaldrende her til lands.
TEKST: Jon Wiik
I fjor gjorde hun imidlertid navnet sitt kjent for en bredere krets da hun, bare 16 år gammel, tok en sensasjonell bronse i kamp med hele norgeseliten i kulestøt under hoved-NM på Fana stadion.
– Det var et sjokk! Jeg hadde jo bare som mål å komme til finalen, fastslår hun i dag, drøyt sju måneder senere, og ler godt når hun tenker tilbake på den herlige opplevelsen.
– Jeg tenkte ikke så mye mer over det, verken der og da eller i dagene som fulgte. Men etter hvert har det sakte gått opp for meg hvor stor prestasjon det egentlig var. Jeg er ikke en person som pleier å gi meg selv skryt, men nå skjønner jeg hvor stolt jeg har grunn til å være over medaljen, sier Hanna Emilie ettertenksomt til Friidrett.
NM-SENSASJON: Hanna Emilie Hjeltnes med den oppsiktsvekkende bronsemedaljen hun tok i hoved-NM i Bergen i fjor. Først lenge etterpå gikk det opp for henne hvilken stor prestasjon det egentlig var.
Fenget av godt miljø
I det frodige og mangfoldige idrettsmiljøet hjemme på Jessheim prøvde hun seg både på håndball, svømming og turn i barneårene. Men det var først da hun ble introdusert for friidrett som femteklassing at hun fant en idrettsgren som «traff » henne skikkelig. Riktignok fortsatte hun noen år med håndball, men friidretten tok mer og mer overhånd.
– Vi var ei gruppe med bortimot 10 klassekamerater, som ble fenget av friidrett samtidig. Dermed var gnisten tent, forteller Hanna Emilie, som er oppvokst med Ull/Kisas innbydende friidrettsstadion i nabolaget sitt.
– Det var kombinasjonen av det sosiale og det idrettslige, og ikke minst mangfoldet ved friidretten, som tiltalte meg. Jeg ble kjent med barn og unge som drev med forskjellige øvelser. Det skapte et ekstra godt miljø, som betydde mye for meg.
Tyrvinglekene i 2014 ble den ivrige jentungens stevnedebut, 10 år gammel. Med serien 11,86 på 60 meter, 2,45 i lengde og 6,78 i kule (2 kg) var et frø sådd – og siden har det spirt godt, år for år.
Full pott i UM
Fra påfølgende sesong – og særlig i de fi re siste – har hun radet opp seirer i øvelsene det falt seg mest naturlig for henne å satse på, kule og diskos. De gjeveste er nok UM-titlene hun tok i begge øvelsene både i 2019 og 2020, begge årene til og med på hjemmebane på Jessheim. Men det var hennes første UM, innendørs i Ulsteinvik i 2019, som var det mest lærerike.
– Da fikk jeg første gang stifte bekjentskap med alskens rutiner som gjelder i et mesterskap. Det var noe nytt for meg, men du verden så nyttig å tilegne seg, sier hun.
Gull ble det der også, så hun kan med andre ord vise til fem UM-gull på like mange starter så langt.
Hanna Emilie har i det hele tatt måttet dra utenfor landets grenser for å få konkurranse siden hennes mer seriøse satsing startet. Derfor rager de tre medaljene hun kan skilte med fra VU-spelen i Göteborg siden 2016, ett gull og to sølv, samt to medaljer i det årlige internasjonale kaststevnet i Halle i 2019, høyest på merittlista så langt.
Ved siden av den nevnte NM-medaljen på Fana stadion i fjor, så klart!
TRENINGSGLAD: – Jeg er avhengig av å trene, ellers blir jeg sur, sier Hanna Emilie. Her i aksjon på hjemmebanen Jessheim Friidrettsstadion, med sin fremste medhjelper, pappa Martin, tett på som alltid.
Stor framgang
Fjoråret innebar også en real resultatmessig framgang for den talentfulle romerikingen. Både med 3- og 4 kg tung kule tøyde hun pers’ene med rundt meteren, og med voksendiskosen nesten fire. Det har både hun og trenerpappa Martin Hjeltnes en naturlig forklaring på.
For etter at han hadde treneransvaret de første årene, har Hanna Emilie de to siste årene blitt tatt under vingene til kapasiteter som Åsmund Martinsen, Stian Andersen, Thomas Rosvold og Magnus Røsholm Berntsen. Et team som utfyller hverandre godt.
– Vi er hele tiden opptatt av å søke kunnskap hos andre. Og det er sunt med andre innspill, som bryter opp far/datter-forholdet, påpeker Martin, og Hanna legger til:
– Jeg har virkelig vært heldig med trenerne mine!
Den nevnte kvartetten er alle tilknyttet Oslo og Akershus Friidrettskretser, som lenge har hatt vellykkede kretsprosjekter på sine agendaer. Rosvold er dessuten ansvarlig for rekrutteringslandslaget, som Hanna har tilhørt fra og med i fjor og før det vært hospitant.
– Min oppgave er nå å være til stede når de andre ikke kan, ta meg av den daglige oppfølgingen og framfor alt all logistikken, slik at forholdene til enhver tid blir lagt best mulig til rette, forklarer Martin Hjeltnes.
Mer gjennomtrent
Med det gode og kompetente apparatet rundt seg, ble vintertreningen foran fjorårssesongen mye mer systematisk. Det er nok hovedforklaringen på framgangen. Dessuten var 2020 hennes første sesong med rotasjonsteknikk, som viste seg å passe bedre til hennes høyreiste kropp.
– I tillegg har jeg blitt sterkere i kjernemuskulaturen, noe som medfører at jeg klarer å holde posisjonen bedre. Av samme grunn er jeg blitt sterkere i beina. Før var jeg sterkere i overkroppen enn i beina. Nå er styrkeforholdet i muskelgruppene jevnere. Kort sagt er jeg blitt mer gjennomtrent, forklarer Jessheim-jenta, som til daglig går første året på Wang Toppidrett i hovedstaden og naturligvis tilegner seg mye nyttig kunnskap om trening der også.
Faren sier dette om datterens egenskaper:
– Hun er sterk, god til å prestere når det er noe viktig som gjelder, flink til å sette seg mål og strekke seg etter dem, samt både glad i å trene og villig til å nedlegge den treningsinnsatsen som må til. I tillegg er hun blid og sosial. Det er mye latter og glede.
– Jeg er helt avhengig av å trene. Ellers blir jeg sur, tilføyer Hanna Emilie med et skratt.
FRAMTIDSHÅP: Kule er Hanna Emilies hovedøvelse, og resultatutviklingen hennes de siste årene lover det beste for årene framover.
Hovedmålet i vasken
Når det gjelder resultatmål for kommende sesong, synes hun det er vanskelig å være kon- kret. Til det er teknikken ennå litt for variabel. Men hun har brukt høsten og vinteren godt, og bygd videre på grunnmuren fra i fjor. Treningsstøt innendørs tilsier at en meter til, dvs opp mot 14 meter, bør være innen rekkevidde i kule. I diskos håper hun å nærme seg 45.
Men Hanna Emilie innrømmer at motivasjonen fikk seg en liten knekk da beskjeden kom om at årets hovedmål, U18-EM i Rieti, er avlyst.
– Det har vært en gulrot for meg helt siden i fjor. Nå blir det ingen mulighet for å være med i et internasjonalt mesterskap før i 2023 for min del, konstaterer hun.
– Men jeg må jo bare forsone meg med dette, og forsøke å finne motivasjon for noe lenger fram i tid. Det gjelder i det hele tatt å tenke langsiktig. For jeg skal jo være god i 10 år framover. Minst!
Fakta
Hanna Emilie Hjeltnes
Navn:Hanna Emilie Hjeltnes. Født: 23.06.2004. Hjemsted: Jessheim. Nåværende bosted: Jessheim/ Bærum (50/50). Klubb: Ull/Kisa IL. Til daglig: Student på første året ved Wang Toppidrett i Oslo.
Viktigste meritter:
Hoved-NM: Bronse kule 2020. Junior-NM: 4.plass kule og 6.plass diskos U20 2019. UM: Gull kule innendørs 2019, gull kule og diskos utendørs 2019 og 2020.
VU-spelen Göteborg: Gull kule 2016, sølv kule 2018 og 2019. Internasjonalt kaststevne Halle: Sølv diskos og bronse kule 2019.
Resultatutvikling:
Kule (3 og 4 kg)
2018 (J14): 12,95 – 10,67
2019 (J15): 14,12 – 11,78
2020 (J16): 15,08 – 12,95
Diskos (0,75 og 1 kg)
2018 (J14): 41,22 – 35,31
2019 (J15): 43,22 – 36,65
2020 (J16): 37,90 – 40,52
Han hadde selvsagt rett, Olav A. Aase, en av stifterne av AKS-77, som også var sentral i å realisere Knarvik Games:
”En slik dag får vi aldri mer”, uttalte Aase etter å ha bidratt til det storslagne stevne 13. september i 1981. Dagen da alle krefter, fra værguder til idrettsstjerner, innfødte og tilreisende, spilte hverandre gode og satte et fergeleie i den vestlandske utkanten på det internasjonale idrettskartet.
Bygd på Knarvik Games
Knarvik fikk aldri mer en slik dag, men sannelig har Knarvik bygget på denne dagen i 1981. Ikke bare i form av selvfølelse og handlekraft, men også i handfast utvikling av bygda, med særlig vekt på idrettslivet, kulturlivet og folkehelsen.
Her er noen av de langsiktige ringvirkningene av knarvik games:Knarvikmila: Knarvikmila er et ektefødt barn av Knarvik Games. Uten det ene ville ikke det andre vært til.
AKS-oppsving: FIL AKS-77 ble på slutten av 80-tallet utviklet til å bli en av landets beste ungdomsklubber. Også det takket være Knarvik Games/Knarvikmila.
Finansiering av folkehelse: Knarvikmila har på sin side resultert i utviklingen av “Brekkeløypa” og andre nærmiljøtiltak. Tribunene på Knarvik stadion er finansiert av Knarvikmila, det samme gjelder kastanlegget mellom Knarvik stadion og Knarvik ungdomsskole.
Lagutvikling: Store beløp er blitt overført til lokale lag, organisasjoner og anlegg. På 40 år snakker vi om tett oppunder 20 millioner kroner, målt i dagens kroneverdi.
God PR: Knarvik Games og Knarvikmila har over tid trolig vært den viktigste markedsføreren av Nordhordland. Dette er flere ganger blitt stadfestet av både mediefolk og undersøkelser.
Stolper: Stolpejakta er et nytt, landsomfattende tiltak, som lokalt blir tilrettelagt av de samme kreftene som står bak Knarvikmila. Målt mot folketallet er innbyggerne i Alver mellom de ivrigste brukerne i landet.
Dugnadsbasert: Alt dette har latt seg gjøre fordi Knarvik Games og Knarvikmila er blitt gjennomført på dugnad og ved hjelp av frivillig innsats. For svært mange har dette vært en livslang hobby og lidenskap, der motivasjonen har vært å skape trygge rammer og gode oppvekstsvilkår. Knarvik Games og senere Knarvikmila har skapt trivsel, samhold og livskvalitet for gammel og ung i lokalsamfunnet. Det lar seg ikke bli målt i kroner, men det er ingen tvil om at disse arrangementene har spart helsebudsjettet for store summer.
Lovord: Begeistringen for Knarvik Games var unison. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt. På alle fem kontinent ble bilder formidlet på de største TV-kanalene. Ikke bare verdensrekordene til Henry Rono og Paula Fudge gjorde inntrykk. Nærmere 10.000 tilskuere i en steinrøys av et uferdig idrettsanlegg var også et spesielt syn. Banedekket høstet lovord. “Ett av verdens beste”, mente den tidligere olympiske mesteren John Walker.
– Vi gleder oss til å samle landets beste friidrettsutøvere, og vi håper og tror at dette skal bli et mesterskap preget av rekorder og prestasjoner på høyt nivå, sier Rune Grimsby, stevneleder og leder av Farsund og Lista IK.
10–12. september skal det arrangeres NM i friidrett på Kristiansand stadion, og arrangøren forteller at de er opptatt av at både friidrettsstevnet og rammen rundt skal bli storslått.
– Vi skal gjøre det vi kan for at utøverne skal få best mulig konkurranseforhold. Men mesterskapet er også en viktig markering av at Vest Agder Friidrettskrets og Kristiansand Idrettsforening er 100 år og at Norges Friidrettsforbund er 125 år, sier han og forteller samtidig at mesterskapet arrangeres som et samarbeid mellom alle friidrettsklubbene i Agder.
Feirer tre jubileer
Jubileumsmarkeringen starter som ulike, spredte friidrettsarrangementer på vårparten – deriblant banestevner, terrengløp, stafetter og mosjonsløp – og trappes derfra kraftig opp den siste uken før NM med barnestevne og jubileumsløp.
– Målet er å skape artige idrettsdager med allsidig opplegg for friidrettsentusiaster og folk flest, sier Grimsby.
Det hele ender så opp i et tredagers nasjonalt mesterskap på Kristiansand stadion.
– NM blir altså det store høydepunktet i feiringen, legger han til.
Femte gang i kristiansand
Det er femte gang Hovedmesterskapet avholdes i Kristiansand. Men det er bare fjerde gang det arrangeres på nåværende Kristiansand stadion, friidrettsarenaen som ligger et par minutters gange fra sjøen eller en ti minutters joggetur fra sentrum.
Første gang var i 1970, da Wenche Sørum og Ståle Engen ble kongepokalvinnere med henholdsvis 4,24,6 på 1500 m og 8,39,4 på 3000 m hinder. I 1996 vant Hanne Haugland og Geir Moen kongepokalen for henholdsvis 1,98 m i høyde og 10,08 sekunder på 100 m. Andre gang, i 2012, gikk kongepokalene til Tonje Angelsen for 1,90 m i høyde og Jaysuma Saidy Ndure for 20,91 sekunder på 200 m.
Rask bane
– Vi har en flott friidrettsarena her i sør, og det er satt flere norgesrekord her gjennom tidene, blant annet Geir Moen på 100 m, Karsten Warholm på 400 m og Sondre Nordstad Moen på 10.000 m. Men banen skal faktisk bli enda bedre innen det første startskuddet går under NM, forteller Inger B. Steinsland, leder av Kristiansand IF Friidrett og leder av organisasjonskomiteen til NM.
Stadionanlegget skal oppgraderes og fornyes, Kristiansand kommune har blant annet sørget for både nytt utstyr, ny oppmerking av banen, nytt sekretariat og modernisering av det tilhørende toalett- og garderobeanlegget.
– Dette blir gjort for at friidrettsanlegget vårt skal fortsette å være et av de aller beste i landet. Så vi gleder oss til å innvie den oppgraderte versjonen under årets NM, sier hun.
Håper på publikumsfest – uten strenge koronatiltak
Det er fortsatt usikkert om mesterskapet kan gå med fulle tribuner eller om det vil være koronaregler for hvor mange som kan oppholde seg inne på anlegget samtidig.
Men arrangementskomiteen håper likevel at smittesituasjonen er såpass under kontroll i september, at anlegget kan fylles opp av friidrettsinteressert publikum.
– Dersom vaksineringen er kommet så langt som myndighetene har skissert, er det ikke usannsynlig at de strenge smittevernreglene kan lempes på. Da kan vi åpne opp for publikum, sier Steinsland.
Trekkplastrene er i så fall mange, tror hun. Ingebrigtsen-brødrene, Karsten Warholm og resten av friidrettseliten i Norge gjør sitt til at friidrettsinteresserte tilskuere møter opp. Men også de lokale medaljehåpene, som Kristiansand IFs Sigurd Tveit på 800 m, søskenfl okken Stella, Myron og Fabian Weinberg i spyd og diskos, og kristiansanderen Amalie Sæten vil dra godt med publikum. Det samme vil sprintersøkenparet Even og Ingvild Meinseth fra Grimstad.
– Så vi krysser fingrene for en skikkelig publikumsfest under NM.
Erfaren korona-arrangør
Selv om usikkerhet rundt koronasituasjonen har gjort planlegging og forberedelser mer utfordrende enn normalt, mener arrangøren likevel å ha godt grep om mesterskapet.
– Vi har jo arrangert mesterskap med stor usikkerhet knyttet til pandemisituasjonen før, sier Steinsland og viser til fjorårets junior NM på Kristiansand stadion. Da var det strenge koronatiltak som blant annet begrenset antallet deltakere, som forbød publikum og som krevde at man registrerte alle på området med navn og telefonnummer.
– Dette har vært verdifull erfaring å ha med seg inn i arbeidet med forberedelsene til NM 2021. Dessuten har vi planlagt mesterskapet lenge, og vi har forberedt oss på forskjellige scenarier ut fra hvordan smittesituasjonen blir.
Skulle det dukke opp nye, uforutsette forhold rundt kor0onapandemien som de må forholde seg til, er planen å håndtere dem der og da.
– Men vi håper jo selvsagt at korona preger mesterskapet i mindre grad enn i fjor. Vi satser på at årets NM blir tilnærmet det normale, sier hun.
Hun greide å løpe raskt nok, og to måneder etterpå var valpen Chubby på plass.
– Pappa hadde på forhånd sjekket med kenneler hvor det var valper på gang, uten at jeg visste om det, da. Valpene ble født samme helg, og samme dag som NM-gullet var i boks, ringte han og bestilte hunden jeg så lenge hadde drømt om, sier Helene.
Åtte uker etterpå kom søte og energiske Chubby hjem til familien på Billingstad i Asker. Raskere går det ikke an å kjøpe en rasehund. Hele transaksjonen foregikk som seg hør og bør for en sprinter – i lynraskt tempo.
– Men det holdt hardt å ta gullet. Ida Bakke Hansen og jeg ledet annethvert steg, gjennom hele løpet, minnes Helene.
Hun har alltid vært glad i dyr, men innrømmer at steget fra å ha en dverghamster til hund, var en skikkelig forbedring, kontaktmessig.
Chubby passet ekstra godt inn i familien, fordi rasen Bichon havanais er allergivennlig.
VELDIG LANGT: – Jeg liker så avgjort 100-meteren best. Jeg er en typisk sprinter, som ikke orker å løpe så langt. 200 er veldig langt for meg, fordi det skal holdes høy fart over lang tid. FOTO: TORE SHETELIG.
– Mamma (Hilde) er allergisk mot hunder, men med Chubby går det helt fint for henne. Chubby gir både meg og resten av familien veldig mye glede, smiler Helene.
For du som lurer, er Bichon havanais en miniatyrrase. Ifølge Norsk Kennelklubb, er den en kjærlig og liten lodden hund. Den har et lekent sinn og har stor hengivenhet for familien.
Bichon havanais betyr, direkte oversatt, liten langhåret hund fra Havana. Cubanske flyktninger skal på 1960-tallet ha tatt med seg slike hunder til USA, der rasen slik vi kjenner den i dag, ble avlet frem. Rasen kalles Cubas nasjonalhund.
Smart grep fra pappa
Bakgrunnen for hundeanskaff elsen, var et smart og motiverende grep fra pappa, Hans Rune.
– Jeg liker så avgjort hundremeteren best. Jeg er en typisk sprinter, som ikke orker å løpe så langt. 200 er veldig langt for meg, fordi det skal holdes høy fart over lang tid. Frekvensen i beina mine er så høy at jeg passer absolutt best til å løpe den korteste distansen. På 200 kommer alltid melkesyra på de 50 siste meterne. Jeg vet at det blir skikkelig vondt på oppløpet. Derfor kvier jeg meg ofte for å løpe 200 meteren.
– Alt dette visste lure pappa, og derfor lovte han meg hunden – om jeg ble norgesmester. Grepet viste seg å være kjempesmart: Jeg hverken tenkte på – eller merket noe, til «syra» den gangen på Askøy. Alt jeg tenkte på var å komme først i mål, så jeg kunne bli hundeeier, ler Helene godt.
I FARTA: Her løper Helene mot Bettina Kéri (til v.) og Jennifer Montag under U 23-mesterskapet i Gävle i 2019. FOTO: EIRIK FØRDE.
Superjevn fight
På Askøy var hun 17 år, og tok sin første pallplassering på 200 meter i et senior-NM utendørs. Helene var tre hundredeler foran Sandnes-jenta Ida Bakke Hansen.
I samme mesterskap ble det sølv på 100 meter, bak Ezinne Okparaebo.
Selv om Helene satte en sterk pers. på 200 meter, med 23.27 i 2018, har hun mislikt distansen.
– 200 har vært en barriere for meg hele tiden. Så derfor hadde jeg ingen forventninger om at jeg skulle gjøre det såpass bra der.
Vi møter henne på Føyka i Asker, en av banene hun pleier å trene på.
– Her er banedekket hardt og godt, noe vi sprintere liker.
Andre steder hun legger ned mange trenings treningstimer, er Nadderud stadion, Bærumshallen og Olympiatoppen.
PÅ BISLETT: Helene og Astrid Mangen Ingebrigtsen side ved side. FOTO: NTB SCANPIX.
Handler mye om kroppen
Etter videregående, tok Helene tok seg to år fri fra utdanning – for å konsentrere seg hundre prosent om treningen. Høsten 2020 begynte hun på bioingeniørutdanning på Oslo Met.
– Studiet handler mye om kroppen, så det er spennende. Det er et treårig studium, før batchelorgraden forhåpentligvis kan kvitteres ut.
– Fra før av har jeg tatt to fag på Bjørknes Høyskole. Idrettspsykologi og mental trening var det første. Så tok jeg anatomi/fysiologi. Alt dette er temaer jeg har nytte av i idretten.
Er du et skolelys?
– Nei, ikke akkurat det. Men har vel alltid gjort det rimelig greit på skolen, Mye av årsaken er vel at jeg er strukturert og målbevisst.
Er perfeksjonist
– Når det gjelder idretten, vil jeg si at jeg er en perfeksjonist, som har en styrke i å terpe på teknikktrening. Men jeg er klar over at perfeksjonismen kan slå begge veier. Så etter hvert har jeg greid å jobbe med meg selv, slik at jeg er kommet fram til å tenke: «Dette er bra nok!»
Hvordan begynte du med friidrett?
– Som seks, sjuåring var jeg med på allidrett. Med mange forskjellige idretter. Men det var friidrett jeg ville drive med, godt inspirert av min tre år eldre søster Henriette. Så da jeg var åtte år begynte jeg i Tyrving. Jeg forsto fort at 60 meteren lå best for meg.
Hva gjør du når du skal slappe av fra trening og konkurranser?
– Jeg passer på å ha noen andre arenaer, som ikke handler om idrett. Hvis man ikke har det, kan man risikere å bli utbrent. Så jeg er sammen med venner. Vi er en veldig fin venninnegjeng. Og så er det jo Theo, da. Han har jeg vært kjæreste med i snart sju år. Vi stortrives i hverandres selskap, og er like forelsket fortsatt. Vi flytter om ikke lenge sammen i en leilighet på Billingstad i Asker.
MASSE INSPIRASJON: Har Helene hele veien fått fra mamma Hilde og pappa Hans Rune. FOTO: PRIVAT
Ekstremt flink kokk
Helene får sett veldig mye til Theo, for han er med i samme treningsgruppe som henne i Tyrving.
Han får skryt av kjæresten for sine evner som kokk.
– Theo er ekstremt flink til å lage mat. Hans spesialitet er å lage pasta fra bunnen av.
Over til det som skjer på tartandekket igjen:
Hvor langt ned kan du presse persen din på 100 meter?
– Jeg har mer inne. Så det blir spennende å se hvor langt ned på 11-tallet jeg kan komme. Selv om jeg har trent mye – i mange år allerede, blir mange sprintere ordentlige gode først rundt 30-årsalderen. Det er også mange eksempler på rågode 34-åringer. Så jeg har god tid. Dette er en idrett som krever mye kvalitet. Kroppen må venne seg til farten, sier Helene, som trener seks dager i uka. Hovedøkten varer i tre timer. Den første timen før løping går med til grundig oppvarming. Det handler om å forebygge skader og terpe på teknikk. Treningen varieres mellom sprintøvelser og styrketrening.
GLAD I DYR: Helene har alltid vært glad i dyr, men innrømmer at steget fra å ha en dverghamster til hund, var en skikkelig forbedring, kontaktmessig. FOTO: TORE SHETELIG.
Trener helst spenst
Lemper du mye jern?
– Nei, jeg liker ikke så mye jernlemping. Jeg trener heller spenst. Der har danske Anker Thomsen hjulpet meg veldig mye. Han er veldig kreativ, og er egentlig stavhopptrener. Anker har vært treneren min i elleve år allerede.
Ellers har Helene fire andre trenere, gjennom Tyrving sprint elite. Det er Stefan Johansson, Erik Pettersson og Roy Windjusveen. Fjerdemann er pappa, Hans Rune.
Han var en habil sprinter i sin ungdom, før han gikk over til squash, en idrett han er blitt norgesmester i flere ganger.
– Pappa har tatt over hovedansvaret etter Håkan Andersson, som nå har en hjelperolle. Årsaken er reiseutfordringer under pandemien, fordi Håkon er bosatt i Sverige.
Mye støtte og inspirasjon
Når det gjelder familien, roser Helene begge foreldrene for all den støtten og inspirasjonen de har gitt, og fortsatt gir henne.
– Mamma betyr også mye. Hun støtter veldig, og har alltid en sentral plass i heiagjengen. Dessuten stiller hun opp mye i Tyrving, blant annet i klubbens butikk på Rud.
Når det gjelder Tyrving, er Helene full av lovord om treningsgruppa hun er med i:
– Det er en flott gjeng. Guttene har backet meg opp, og presset meg videre. Det er jo også veldig fint at Theo er med der. Som sprinter, skjønner han akkurat hvordan jeg tenker. Det er så godt å ha en kjæreste som jeg slipper å forklare hvordan det er å være toppidrettsutøver og hva som kreves. Theo stiller ekstremt mye opp for meg, også som hare på trening.
Hva er best med å drive friidrett på det nivået du gjør?
– Det er veldig givende å bevege meg og holde kroppen i form. Jeg liker også veldig godt å få til ting jeg ikke har gjort før. Mestringsfølelsen er veldig god.
OM HELENE: Helene var et tidlig talent, og løp 60 meter på 7,98 sekunder da hun var 11 år gammel. FOTO: TORE SHETELIG
Ser opp til flere
Har du noe forbilde?
– Jeg ser opp til flere, på forskjellige måter.
– Har du noen spesielle mål, om konkrete tider du vil oppnå – eller konkrete mesterskap du håper på å kvalifisere deg for?
– Nei, jeg fokuserer ikke på det. Jeg har som mål å forbedre meg selv, og så får resten komme naturlig etter hvert.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
